Her står vi på Brandenburger Tor, hånd i hånd!

Min elskede og jeg har vært i Berlin. Og etter den turen har jeg vært veldig tenksom. Jeg var der for første gang rett etter murens fall i 1990. Da vi passerte Branden-burger Tor den gang så så vi tydelig skillet mellom øst og vest. Det var ikke så vanskelig å vite hvor man var nå heller, egentlig. Selv om det rundt Under Den Linden på Øst Berlinsk side var kommersielt og helt annerledes nå enn i 1990 var det veldig tydelig ellers i byen, synes jeg. Det fakutm at man fremdeles kan få leilighet på dagen i gamle Øst Berlin sier jo noe om at den økonomiske situasjonen umulig kan være utjevnet. Berlin er virkelig en by med mange rom. Så ultramoderne, så kulturell og med så mange historier. Av det triste slaget. Et folk som har viet 19 000 kvadratmeter i bykjernen til Holocaust Minnesmerket som består av 2700 granittblokker formet som kister, det er et folk med en tung arv. De har et Jødemuseum med en arkitektur som viser mange tomme rom for å symbolisere Jødenes fravær i Tyskland. Der var hele jødenes historie over 4 digre etasjer. Kjelleren var viet Holocoast. Der startet et tårn på jeg tror 30 meter. Et tårn som fikk tårene til å sprute da døren ble lukket bak oss. Det var iskaldt og mørkt. Glatt råbetong 30 meter opp til en strime av dagslys. 10 meter oppe på veggen begynte en stige å strekke seg oppover. Vi reiste til Berlin for å se på kunst, men alt det har jeg ikke tenkt på etter at jeg kom hjem. Det er hva det tyske folk må bære etter 2. verdenskrig som sitter igjen. Og stakkars folk, den arven kommer de til å bære lenge!