LIKELØNN, LIKESTILLING, PENSJONSPOENG OG DET Å LEVE PÅ EN LIVSLØGN

Etter debatten på feministdagene på Blinderen i går føler jeg meg nå litt naiv (Les mer om dette og finn linker til dette her). Eller for å snu det i en mer positiv retning: Alt har sin tid, og for meg er det nok på tide å se realitetene i hvitøyet på dette planet.

På tide på planlegge litt langsiktig?
På Cafe Bare Barrista.

Da jeg var nyutdannet lærer var min første årsinntekt på 165 000. Dette var i 1993 og jeg innså at jeg ikke fikk så mye bedre råd som utdannet enn hva jeg hadde hatt som student. Det jeg også så var at mine venner med tilsvarende lang utdanning (som journalister og økonomer) og og tilsvarende mengde studielån, hadde langt høyere inntekter enn meg. Jeg måtte ta et standpunkt og velge mellom å sutre over lav inntekt, finne en annen jobb enn lærerjobben, eller akseptere tingenes tilstand og fokusere på at jeg var veldig fornøyd med yrkesvalget mitt. Min årsintekt som lærer har absolutt økt, men jeg ser fremdeles at mange også uten høyere utdanning, og da særlig menn, har betraktig høyere inntekt enn meg fremdeles.

Nå er det ikke bare det at de har høyere inntekt enn meg, de har heller ikke betalt 2000 kroner i måneden i studelån i alle disse årene. Og som en ironisk rosin i pølsa så kommer jeg ikke til å ha rett til noe særlig pensjon fordi jeg har brukt 6 1/2 år av mitt voksne liv på å ta fulltidsutdanning, og dermed  opparbeidet meg så lite pensjon at jeg egentlig kan se langt etter noe annet enn minstepensjon.

Min finansrådgiver i DNB pirket i et ømt punkt da hun ville snakke med meg om pensjon (forrige gang var det barneforsikring hun fristet med). Jeg sa at vi ikke skulle ha det. Da så hun på meg med forakt i blikket og spurte: -Jaha, så hva har dere tenkt å leve av da, når dere blir pensjonister? Jeg nekter å bukke under for denne type press og bruke masse penger på noe jeg mener er et offentlig anliggende, og byttet derfor finansrådgiver. Livet er her og nå tenker jeg, eller?

Det er en tid for alt, og jeg tenker at tiden muligens er inne for å engasjere seg politisk. Jeg ser jo at Hanna Helseth og Martha Breen har rett i at når kvinners arbeid er lavere lønnet enn mennenes så blir det de som reduserer stillingene sine for å få familiekabalen til å gå opp. Og så lenge det er slik har vi ikke reelle valg og vi er ikke likestilte, og at det faktum ikke må forveksles med det å ha lyst til å være familiens prosjektleder.

Jeg har bare ikke orket å tenke på de pengene. For jeg blir satt ut av spill av å tenke på urettferdighet jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med.

Hva tenker du vi kan gjøre for å bedre kvinners inntekter mot et mer likestilt samfunn?

God kvinnedag til deg fra meg!

Ellen

PS: Jeg fikk møte Mammadamen Karianne Gamkinn som også var med i debatten. Det var veldig stas, og hun var akkurat som jeg hadde forestilt meg! I utgangspunktet så har nok hun og jeg en ganske lik oppfatning av hva som er utfordringene for oss som mammaer i et likestillt samfunn anno 2012.

Jeg ble så inspirert og imponert av alle som bidro, og det var stas å være på Sammfunnsvitenskapelig fakultet igjen. Takk alle fordi dere ga meg nye ting å tenke på og filosofere over!