 |
| 4 år gammel løvetannplukker. Min egen. En lørdag i mai 2012. |
Det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.
Den sangen blir jeg forferdelig rørt av. Jeg husker jeg som liten syntes det var helt patetisk at de voksne syntes denne sangen av Alf Prøysen var såååå fin. Greit, de store barna var ikke noe snille, men at moren skulle bli så rørt og glad, det var for dumt. Alle visste jo at blåveis er finere, liksom.
Det var kanskje den dagen jeg ble voksen, da tårene plutselig kom over løvetannen, stabbinga i ei våt grøft, den tunge døra, og MOR - som slår ut med armene og ler, men hun sier at hun mente det hun sa: At blomsten var fin, og gutten flink og stor.
Jeg ler ikke, har en stor klump i halsen, livet står helt stille opp og alt jeg kjenner er takknemmelighet til kjærligheten og livet, at det er de små tingene som teller, og at vi må passe godt på de små elsklingene våre, og alle andre små elsklinger.
God søndag!
Ellen
jeg er enig med deg:) det er kos og få blomster og enda kjekkere når dere er ifra de vi setter pris på :)
SvarSlettEn utrolig rørende og vakker sang, og et rørende bilde av din sønn Ellen!
SvarSlettHa en flott uke!
Klem fra
Mette
Utrolig flott bildet som jeg gleder meg å se scrappet... :-)
SvarSlett