For meg er målet med maten delt i to.
Veien for å nå disse målene blir de samme. Barna skal smake på det vi serverer hver gang. Det betyr ikke at de små spise hele porsoner hver gang. Waldemar 4, synes bønner ikke er så særlig. Så han får EN bønne hver gang vi har bønner. Jeg er som en selger når det gjelder mat. Eller misjonær. Jeg VET at mat er hele forutsetningen for vår eksistens og vekst. Det vet alle voksne. Jeg sier: - Dette er bra for deg! Jeg koser meg med maten. Storebror koser seg med maten (Far henger med). Og det SELLLLER. MEN: Før det å spise en liten bit kom på tale, så handlet det om å HA mat (altså mat som barnet sier det ikke liker) på tallerkenen. Inntil i sommer kunne det føre til hysteri. Det skjer utrolig mye med et barn fra 3 1/2 til fire år. Nå fire, har han erfart tilstrekkelig mange ganger at det vi sier gjennomfører vi. Sier vi en liten bit omelett, så er det en liten bit omelett, ikke mer. Og han vet at han får mat han liker etterpå.
Jeg hører av og til foreldre si at de har prøvd ALT. Det kan gjelde mange ting, mat, soving, dogåing. Og det føles kanskje som man har prøvd alt, men de har ikke prøvd skikkelig den viktigste ressursen de har: SEG SELV OG SIN KUNNSKAP. Vi foreldre vet hva som er bra for barna. Det må vi fokurere på.
Som ny mamma var jeg ekstremt ydmyk overfor alle de erfarne foreldrene som slet og slet. "Han vil ikke ha den youghurten, så da får han en annen, men så vil han ikke ha den heller. Han VIL ikke sove." Og jeg følte at alle disse foreldrene var så snille, og gjorde ALT for ungene sine. Jeg tenkte: - Hvordan skal jeg holde ut dette, hvordan skal jeg kunne åpne youghurt etter youghurt og være like forståelsesfull?
Jeg har lært mye av en av mine husguder, Anna Wahlgren. Den svenske mammaen, som har 9 barn og er forfatter av BARNEBOKA. Anna Wahlgeren har et fantastisk kapittel om det å introdusere fast føde til babyen. Hun forteller om mammen som har alt klart; plastskje, treskje, stålskje, varmmat, kaldmat og you name it, tilgjengelig. Moren er engstelig for hvordan dette skal gå, og hun spør barnet: "Vil du ha denne, eller denne? Er det for varmt, for kaldt?" Og babyen svarer: "Men hur skulle jag kunne veta det, jag som er ny her i världen? Vet inte du hur det går till?" Og Anna sier: - Om barnet opplever at du ikke vet hvordan denne verden fungerer, så blir barnet utrygt. Det er du, den voksne som vet hvordan denne verdenen fungerer. Det må du gi videre til barnet. Vi spiser med skje. Tre eller plast eller stål eller hva du nå bestemmer deg for. Det er denne maten vi spiser her. Det betyr at noen babyer spytter ut, og andre spiser alt fra dag én. Uansett, hold ut. Det er du som vet hvordan denne verdenen fungerer, og hva for mat som er bra for ungen din. Dette gjelder for større barn også. Vi vet, og den kunnskapen må vi gi videre.
Det som slår meg er at mange forbinder disse tingene med tvang, trusler og kjefting.
Og det er HELT klart: Tvang, trusler og kjefting er elementer som setter alle prosesser i revers. Da er det bedre med nugatti til alle måltider. Og her kommer enda en av mine husguder på banen: Jesper Juul. Han har skrevet en bok om barn og mat. Han begynner med å si: - Det er de voksne som har ansvaret for STEMNINGEN rundt måltidet. Jeg har aldri lest boken ferdig. Fordi den setningen traff meg mitt i hjertet, og midt i fornuften. Når vi tar ansvaret for stemningen har vi kontroll over oss selv, og situasjonen. Når vi føler at vi har kontroll, da føler barna seg trygge. Vi har et mål eller to med maten, og da går alt sin langsomme gang.
God dag til deg, enten du lever med mat - elskere eller skepikere. Eller som meg: Begge deler.
- Jeg ønsker at barna mine skal få i seg de næringsstoffer kroppen deres trenger.
- Jeg ønsker at barna mine skal kunne gå på besøk til hvem som helst, og spise det de får servert.
Veien for å nå disse målene blir de samme. Barna skal smake på det vi serverer hver gang. Det betyr ikke at de små spise hele porsoner hver gang. Waldemar 4, synes bønner ikke er så særlig. Så han får EN bønne hver gang vi har bønner. Jeg er som en selger når det gjelder mat. Eller misjonær. Jeg VET at mat er hele forutsetningen for vår eksistens og vekst. Det vet alle voksne. Jeg sier: - Dette er bra for deg! Jeg koser meg med maten. Storebror koser seg med maten (Far henger med). Og det SELLLLER. MEN: Før det å spise en liten bit kom på tale, så handlet det om å HA mat (altså mat som barnet sier det ikke liker) på tallerkenen. Inntil i sommer kunne det føre til hysteri. Det skjer utrolig mye med et barn fra 3 1/2 til fire år. Nå fire, har han erfart tilstrekkelig mange ganger at det vi sier gjennomfører vi. Sier vi en liten bit omelett, så er det en liten bit omelett, ikke mer. Og han vet at han får mat han liker etterpå.
Jeg hører av og til foreldre si at de har prøvd ALT. Det kan gjelde mange ting, mat, soving, dogåing. Og det føles kanskje som man har prøvd alt, men de har ikke prøvd skikkelig den viktigste ressursen de har: SEG SELV OG SIN KUNNSKAP. Vi foreldre vet hva som er bra for barna. Det må vi fokurere på.
Som ny mamma var jeg ekstremt ydmyk overfor alle de erfarne foreldrene som slet og slet. "Han vil ikke ha den youghurten, så da får han en annen, men så vil han ikke ha den heller. Han VIL ikke sove." Og jeg følte at alle disse foreldrene var så snille, og gjorde ALT for ungene sine. Jeg tenkte: - Hvordan skal jeg holde ut dette, hvordan skal jeg kunne åpne youghurt etter youghurt og være like forståelsesfull?
Jeg har lært mye av en av mine husguder, Anna Wahlgren. Den svenske mammaen, som har 9 barn og er forfatter av BARNEBOKA. Anna Wahlgeren har et fantastisk kapittel om det å introdusere fast føde til babyen. Hun forteller om mammen som har alt klart; plastskje, treskje, stålskje, varmmat, kaldmat og you name it, tilgjengelig. Moren er engstelig for hvordan dette skal gå, og hun spør barnet: "Vil du ha denne, eller denne? Er det for varmt, for kaldt?" Og babyen svarer: "Men hur skulle jag kunne veta det, jag som er ny her i världen? Vet inte du hur det går till?" Og Anna sier: - Om barnet opplever at du ikke vet hvordan denne verden fungerer, så blir barnet utrygt. Det er du, den voksne som vet hvordan denne verdenen fungerer. Det må du gi videre til barnet. Vi spiser med skje. Tre eller plast eller stål eller hva du nå bestemmer deg for. Det er denne maten vi spiser her. Det betyr at noen babyer spytter ut, og andre spiser alt fra dag én. Uansett, hold ut. Det er du som vet hvordan denne verdenen fungerer, og hva for mat som er bra for ungen din. Dette gjelder for større barn også. Vi vet, og den kunnskapen må vi gi videre.
Det som slår meg er at mange forbinder disse tingene med tvang, trusler og kjefting.
Og det er HELT klart: Tvang, trusler og kjefting er elementer som setter alle prosesser i revers. Da er det bedre med nugatti til alle måltider. Og her kommer enda en av mine husguder på banen: Jesper Juul. Han har skrevet en bok om barn og mat. Han begynner med å si: - Det er de voksne som har ansvaret for STEMNINGEN rundt måltidet. Jeg har aldri lest boken ferdig. Fordi den setningen traff meg mitt i hjertet, og midt i fornuften. Når vi tar ansvaret for stemningen har vi kontroll over oss selv, og situasjonen. Når vi føler at vi har kontroll, da føler barna seg trygge. Vi har et mål eller to med maten, og da går alt sin langsomme gang.
God dag til deg, enten du lever med mat - elskere eller skepikere. Eller som meg: Begge deler.
Godt sagt, eller rettere sagt - godt tenkt!
SvarSlettVi praktiserer mye av det samme her hos oss. Ny mat skal smakes på, men jeg forlanger ikke mer. Det holder ikke med å smake en gang, den skal smakes på neste gang vi har samme rett og. Og til slutt blir man (forhåpentligvis) vant til smaken. :)
Ønsker deg en fin helg!