Som selger av mat til bara mine har jeg et livsviktig og gledesfylt produkt å tilby.
Jeg har solgt inn mat til voksne også. En gang på en restaurant i Roma. Det kan du lese om her:
Spaghetti Vongole
En ernæringsfysiolog jeg snakket med en gang lanserte for meg smaksprøver til barn. Det sverger jeg til. Og det funker! Litt her og litt der. En liten smak av sopp hver gang vi har sopp. Det samme for linser, egg, spinat, sushi. Og så videre. Det eneste Waldemar slipper unna er tomat. Det synes han er helt inni hampen. Så det får vente. Det finnes en bok om tomaters forebyggende virkning mot prostatakreft. Så jeg ikke tenkt å gi meg på tomater heller. Dette er et langsiktig prosjekt.
Vi har hatt mange diskusjoner om dette, min kjære og jeg. Jeg har vært, og er opptatt av at barna skal få i seg ulike næringsstoffer. Min mann er enig med meg når vi snakker om det, men har vært opptatt av at barna ikke må tvinges i mat. Jeg er også opptatt av det. Det har vært litt ampert innimellom. Jeg lurer på om barns stress rundt mat har med nettopp dette å gjøre. Mors og fars ulike oppfatninger av ting. Vi har funnet ut av det. Og hatt gode tider. Så plutselig ampert igjen. Men nå, nå føler jeg alt er mulig!
Det finnes en middelvei. En middelvei av fristing og lirking. Og matglede. Og kos. Minsten har, etter flere måneder med smaksprøver, så mange positive matopplevelser, at det går greit å smake på noe han tror han ikke liker. Han har begynt å gyve på. Han gjør det. Uten stress og tårer. Og mora er stolt da! Og glad for å ha holdt ut. Far er glad også. Og forundret. Jeg er også forundret. For jeg føler at det er et ensomt prosjekt vi holder på med i vår familie. Et skikkelig kjærringa mot strømmen prosjekt.
Inni meg er vissheten om at dette er viktig for fysisk vekst og utvikling, først og fremst. Men også psykisk og sosialt. Viktig å kjenne gleden ved å sitte rundt et bord, sammen med andre. Samtaler, mat og drikke. Nuet og evigheten.
15 år gammel dro jeg alene på språkreise til Brighton. En lørdag var det lunsj i vertsfamilen. De lurte på om jeg likte baked beans, toast and cheese. Jeg hadde aldri smakt det før. Så jeg måtte si det da. Vertsmoren, sønnen på 21 og faren la nærmest synkront hodene på skakke, og fikk hver sin store rynke mellom øyenbrynene. Jeg forsto at jeg hadde gått glipp av noe. Og vertsmoren sa:
You should try it!
Selvfølgelig måtte jeg prøve det. Jeg kjøpte konseptet. Jeg smakte, og syntes det var litt sterkt, for jeg var ikke vant til engelsk cheddar. Men jeg ga meg ikke med det. Jeg forsto jo at de koste seg med den enkle retten, laget som en liten fest, når man tror man bare har tørt brød, og nesten like tørr ost å lage lunsj av. Voila! Er herlig minne fra 1982!
Jeg har mange sånne minner om ting jeg ikke syntes var grisegodt første gangen. Oliven, blåskimmerost, lutefisk.
(Og Wisky. Det tok ekstra lang tid.)
Vil at ungene mine skal få sånne oppevelser. At det som det tar litt tid å venne seg til, blir man ofte veldig glad i.
Har du noen matretter du har jobbet skikkelig for å bli glad i?
Fin tirsdag til deg!
Ellen
Alle mine barn og mat innlegg finner du her
Jeg har solgt inn mat til voksne også. En gang på en restaurant i Roma. Det kan du lese om her:
Spaghetti Vongole
 |
| Ja, du ser rett. Det er barn og øl på samme bilde. Fra julaften i fjor. (Og en akevitt er sannelig linselus også!) |
Vi har hatt mange diskusjoner om dette, min kjære og jeg. Jeg har vært, og er opptatt av at barna skal få i seg ulike næringsstoffer. Min mann er enig med meg når vi snakker om det, men har vært opptatt av at barna ikke må tvinges i mat. Jeg er også opptatt av det. Det har vært litt ampert innimellom. Jeg lurer på om barns stress rundt mat har med nettopp dette å gjøre. Mors og fars ulike oppfatninger av ting. Vi har funnet ut av det. Og hatt gode tider. Så plutselig ampert igjen. Men nå, nå føler jeg alt er mulig!
Det finnes en middelvei. En middelvei av fristing og lirking. Og matglede. Og kos. Minsten har, etter flere måneder med smaksprøver, så mange positive matopplevelser, at det går greit å smake på noe han tror han ikke liker. Han har begynt å gyve på. Han gjør det. Uten stress og tårer. Og mora er stolt da! Og glad for å ha holdt ut. Far er glad også. Og forundret. Jeg er også forundret. For jeg føler at det er et ensomt prosjekt vi holder på med i vår familie. Et skikkelig kjærringa mot strømmen prosjekt.
Inni meg er vissheten om at dette er viktig for fysisk vekst og utvikling, først og fremst. Men også psykisk og sosialt. Viktig å kjenne gleden ved å sitte rundt et bord, sammen med andre. Samtaler, mat og drikke. Nuet og evigheten.
15 år gammel dro jeg alene på språkreise til Brighton. En lørdag var det lunsj i vertsfamilen. De lurte på om jeg likte baked beans, toast and cheese. Jeg hadde aldri smakt det før. Så jeg måtte si det da. Vertsmoren, sønnen på 21 og faren la nærmest synkront hodene på skakke, og fikk hver sin store rynke mellom øyenbrynene. Jeg forsto at jeg hadde gått glipp av noe. Og vertsmoren sa:
You should try it!
Selvfølgelig måtte jeg prøve det. Jeg kjøpte konseptet. Jeg smakte, og syntes det var litt sterkt, for jeg var ikke vant til engelsk cheddar. Men jeg ga meg ikke med det. Jeg forsto jo at de koste seg med den enkle retten, laget som en liten fest, når man tror man bare har tørt brød, og nesten like tørr ost å lage lunsj av. Voila! Er herlig minne fra 1982!
Jeg har mange sånne minner om ting jeg ikke syntes var grisegodt første gangen. Oliven, blåskimmerost, lutefisk.
(Og Wisky. Det tok ekstra lang tid.)
Vil at ungene mine skal få sånne oppevelser. At det som det tar litt tid å venne seg til, blir man ofte veldig glad i.
Har du noen matretter du har jobbet skikkelig for å bli glad i?
Fin tirsdag til deg!
Ellen
Alle mine barn og mat innlegg finner du her
Jah.. bare og ha tålmodighet ;)
SvarSlettMå innrømme jeg er 23 år og liker stadig ikke tomat.. Men frem over går det. Prøver meg ofte og har blitt til jeg nå kan spise det hvis det er kuttet i veldig små biter i maten. Samme med løk. Likte jeg heller ikke før og det blir nå hyppig brukt bare det er i små biter :)
Var veldig kræsen som liten, men må innrømme det går frem over og jeg eksperimenterer litt for meg selv :)
Men kjempe godt initiativ at du prøver og lære barna det nå :) Bare og prøve :) Skader ikkje ;) Lykke til :)
Bra jobbet! Og takk!
SvarSlettSe her ja.. jeg er på rett vei.. Og jeg tror jo på det med kos, søl og å smake :)
SvarSlettHa en god kveld
Petrine :)