Holder på med bok fire av Min Kamp. Drøyer, så det ikke skal ta slutt så fort. Når jeg snakker med folk om bøker og kommer inn på Knausgård så åpenbarer det seg tre typer reaksjoner. En er: "Nei nei, detaljer og utlevering det orker jeg ikke, de bøkene skal jeg ikke lese!" Så er det den: "Ja, de bøkene har jeg lest og hørt så mye om. De har jeg virkelig lyst til å lese!" Så er det den tredje kategorien. Min favoritt. De stråler opp, de har lest, leser, og skal lese mer Knausgård. Da oppstår det en sånn intens følelse av fellsesskap. Det kan oppstå med mennesker jeg nesten ikke kjenner. Og vi snakker om episoder vi har lest, prinsippene, motet. Hva Knausgård vekker av minner om vår egen barndom som ingen andre har gjort det før. Det kan være de forskjelligste folk jeg opplever dette sammen med, og det blir sånn at da vil vi bare snakke om det. Være i det.
Karl Ove Knausgård skriver om sårbarhet, fortvilelse, glede, elendig selvtillit, skumle mopedgutter på en bensinstasjon en lørdagskveld da han var sju, alene og det var mørkt. Kjærlighetens innerste kjærne, alkohol, døden, fødsel, intellektuelt snobberi, fornedrelse, fotball, alderdom. Alt er alt med. Ved å gi så mye av sitt eget liv føler jeg at jeg får mitt eget i reprise. Nye reflekssjoner på meg selv og mennesker jeg forholder meg til. Vi har alle en barndom, den er med oss. Alltid. Sannheten om barnsommen er kompleks. Den er forandrerlig, og kanskje til og med til å leve med etterhvert.
Jeg har bestemt meg for å skrive om bøker som har betydd noe for meg. De kommer i tilfeldig rekkefølge. Det blir barnebøker også.
Her er mitt første Books I LOVE innlegg.
Hva er din Knausgårdgreie?
He he, måtte le av dere som ligger der med hver deres mann...;)
SvarSlettHallo hallo Ellen! Bente kom ihåg att hälsa till mig när vi träffades i onsdag, så gulligt av dig! Tacktack! Ha en riktigt fin weekend söta du! KLEM
SvarSlettJeg slukte min kamp fra 1 til 5. Sto og skrapte på bokhandlerdisken hver gang en ny var i anmarsj, og lengselen etter nummer 6 var stor. Jeg forsvant inn i språket hans, ble tatt med tilbake til min barndom, min studietid i Bergen, mine følelser og lengsler. Han satt ord på fortrengte opplevelser, hans beskrivelse av konas sykdom ga meg styrke. Jeg kan fortsette i det uendelige, og har skrevet litt om det på bloggen min:
SvarSletthttp://trettini.wordpress.com/2011/11/14/renselse/
300 sider inn i siste bind, må jeg ærlig innrømme at jeg sliter. Knausgård henter og bringer barn i barnehagen, lager frokost, bader barn, tar seg en røyk på verandaen, leser sinte mail fra onkelen, er nervøs osv. Her dyrker han virkelige hverdagens elementer i minste detalj, men jeg gir meg ikke. Jeg skal i mål :).