Damebloggkritikere har påpekt at bloggere bare viser den glansende siden av sine liv. Jeg synes det virker umulig å si noe generelt om dette uten virkelig å lese og lese blogger - alle blogger skrevet av kvinner - over lang tid.
Å fortelle om sine nedturer i livet har mange aspekter. Det gjelder både for vennskap og blogging, i media, og i alle formelle og uformelle møter mellom mennesker. Her er noen aspekter fra mitt synspunkt:
Jeg synes IKKE det er edelt å blogge klaging og sutring i tide og utide, og jeg synes at alle som er født med sølvskje i munnen har et ansvar for å sette pris på alt vi er tilgodesett med i samfunnet. Velferdsstaten skaper ikke lykkelige mennesker bare ved å eksistere, og om man ikke tar noen aktive valg så kan man leve svært ulykkelig selv om man har alt. Mye av vår sinnstilstand handler om å ta ansvar for egne tanker.
Mange av oss vil gå inn i depresjoner i løpet av livet, mange av oss vil oppleve alvorlige kriser. Det er noe annet. Samtidig opplever jeg at de som har de største problemene ofte er de mest takknemmelige.
Jeg mener at vi styrtrike nordmenn må skjerpe oss i forhold til den daglige sutringen for helt trivielle ting, som at avisa og etterbetaling av lønn kom litt seint, det skulle vært brøytet for lenge siden osv. Når man bor i provinsen er lokalavisa spekket med sånne agurknyheter. Det gjør noe med oss, vi blir bortskjemte og kravstore egoister.
Når det gjelder å blogge en glanset hverdag så tenker jeg at om det gir inspirasjon til noen, så må det være veldig greit. Om det for andre er irriterende og gir dårlig samvittighet, så les noe annet! Flere bloggere jeg vet om har store vanskeligheter med sykdom eller andre kriser. Bloggen er deres fristed til å fokusere på positive ting. Vi mennesker er mye mer enn hva man ser, og hva man ønsker å vise til enhver tid får være opp til enhver å avgjøre.
Tenker jeg. Hva tenker du?
Å fortelle om sine nedturer i livet har mange aspekter. Det gjelder både for vennskap og blogging, i media, og i alle formelle og uformelle møter mellom mennesker. Her er noen aspekter fra mitt synspunkt:
- Jeg synes det er slitsomt og kjedelig å forholde meg til mennesker som bare snakker om negative hendelser i sine egne, og andres liv
- Jeg blir nedtrykt av å lytte til negativt fokus som avsender ikke ser, eller ønsker noen løsninger på
- Jeg vil gjerne lytte og hjelpe til når noen har det vanskelig
- Jeg blir takknemmelig og stolt når noen betror meg dypere aspekt ved livene sine
- Jeg blir glad når folk forteller gladhistorier
- Jeg blir skeptisk og kjeder meg når folk kun snakker om hvor vellykkede livene deres er, hvor perfekte ekteskapene og barna deres er, og hvor gjennomtenkte og skråsikre de er på hele konseptet livet
Jeg synes IKKE det er edelt å blogge klaging og sutring i tide og utide, og jeg synes at alle som er født med sølvskje i munnen har et ansvar for å sette pris på alt vi er tilgodesett med i samfunnet. Velferdsstaten skaper ikke lykkelige mennesker bare ved å eksistere, og om man ikke tar noen aktive valg så kan man leve svært ulykkelig selv om man har alt. Mye av vår sinnstilstand handler om å ta ansvar for egne tanker.
Mange av oss vil gå inn i depresjoner i løpet av livet, mange av oss vil oppleve alvorlige kriser. Det er noe annet. Samtidig opplever jeg at de som har de største problemene ofte er de mest takknemmelige.
Jeg mener at vi styrtrike nordmenn må skjerpe oss i forhold til den daglige sutringen for helt trivielle ting, som at avisa og etterbetaling av lønn kom litt seint, det skulle vært brøytet for lenge siden osv. Når man bor i provinsen er lokalavisa spekket med sånne agurknyheter. Det gjør noe med oss, vi blir bortskjemte og kravstore egoister.
Når det gjelder å blogge en glanset hverdag så tenker jeg at om det gir inspirasjon til noen, så må det være veldig greit. Om det for andre er irriterende og gir dårlig samvittighet, så les noe annet! Flere bloggere jeg vet om har store vanskeligheter med sykdom eller andre kriser. Bloggen er deres fristed til å fokusere på positive ting. Vi mennesker er mye mer enn hva man ser, og hva man ønsker å vise til enhver tid får være opp til enhver å avgjøre.
Tenker jeg. Hva tenker du?
Jeg har skrevet lite i det siste nettopp fordi jeg ikke finner noe å skrive om. Bryllupet er over, hagen er forsømt og det er høst, alt vannet i kjelleren er tørket opp og det er begrenset hvor morsomt det å lese om maling av hvite murvegger. Jeg har sutret og fått trøst. Jeg har vært stolt og fått skryt.
SvarSlettDet er interessant hvor store forskjeller det er på innhold, skriveferdigheter og skrivestil. Jeg foretrekker nok dem som har noe å si/gi meg. Enten som ren underholdning eller at jeg blir opplyst eller utfordret.
Ja, fint at man kan holde på på alle nivåer, og finne interesserte målgrupper for det meste.
Slettjeg kjenner at jeg liker mangfoldet i Blogglandia. Vi er opptatt av tusenvis av forskjellige ting,eller vi ser på samme tingen på tusenvis av forskjellige måter.
SvarSlettDa jeg begynte bloggen var det for å øve meg på at andre leser det jeg skriver. De første innleggene var nøye gjennomtenkt,og jeg svettet etter at jeg hadde postet dem.Nå skriver jeg på fem minutter. Og poster.Og kjenner at bloggen blir mer og mer for meg,men lest av flere.
Hm..dette ble langt.Jeg er langt på vei enig med deg,Ellen..man kan lese det man liker,det jeg ikke liker,trenger jeg ikke like.
Ha stålende fin dag!
Veldig artig at mens bloggen blir mer din får du fler og fler lesere. Jeg synes du er fantastisk modig i bloggen din!
SlettTror vi er ganske enige her. Jeg kjeder meg også over for mange blanke bilder av fine interiører og hvitkledde barn - men at det gleder noen andre, eller skriveren selv - det tror jeg nok, og da holder jo det. Jeg blir så oppgitt over den kritikken som på en måte retter seg mot at blogger ikke "avspeiler hele livet/hele personen" eller lignende - kjære vene, hva slags forpliktende totalutleveringsansvar er det en liksom har gått inn på når en hiver ut en blogg. Selvfølgelig har vi ansvar for å tenke på leseren - men det er jo ikke dårlig gjort overfor en leser å skrive at en er glad fordi sola skinner eller en eller annen er fornøyd med støvlettene/neglelakken/kjæresten/bikkja osvosv.... Ingen bilder eller skriverier er "komplette" - ingenting viser den store og hele Sannheten med stor S. Vi har all rett til å være selektive når vi skriver. Blogging er et lavterskeltilbud mht til publisering - og da må vi godta mangfoldet. Vi skal selvfølgelig oppføre oss "skikkelig" på nett, følge vanlige høflighetsregler og vise generelt nettvett - men det er da ikke idyllbloggerne som bryter med dette, kjære vene... Det berger ikke verden å ta bilde av en rosebukett med en lysestake til - men det ødelegger den heller ikke. Det finnes viktigere kamper å ta enn å gi idyllbloggerne dårlig samvittighet...
SvarSletthilsen din nye leser :-)