torsdag 11. oktober 2012

DET BLE LITT BALUBA - JA

Takk til alle dere som leste og kommenterte kronikken min på NRK-Ytring mandag 8.10.12 både her og der. Det var i grunnen bare positive kommentarer, og det var på mange måter fint og solidarisk, men jeg lurer litt på hvorfor de som er uenige ikke skrev noe under kronikken eller her. At noen likevel er ganske uenige har jeg funnet ut rundt i bloggene.

Jeg ser at kommentarer som denne går igjen, både nå og ved tidligere anledninger :

"Hvorfor skal slike diskusjoner alltid konkludere med at kvinner er lite rause mot andre kvinner?"

Dette er ikke konklusjonen for meg. For meg er dette en mulig start på en feminisme som fører frem. Slik jeg ser det vil mennesker av begge kjønn ha store fordeler av å bli mer rause med hverandre. Jeg tror at er det først når denne diskusjonen er ferdig at ekte feminisme kan oppstå, når alle kvinner - og helst menn også - står sammen mot vold, undertrykkelse, trakassering, menneskehandel, skjev lønnsfordeling, og urettferdige pensjonspoeng. Da kan det skje noe viktig og bra.

Slik diskusjonen er i dag ser jeg for meg at noe som likner på dette ikke er uvanlig:

Jeg tenker meg en kvinne som lever med en mann som slår. Hun har dårlig samvittighet fordi hun ikke greier å beskytte barna mot dette, Hun tør ikke bryte med mannen. Hun gjør alt som står i hennes makt for at barna skal ha et godt liv. Hun baker og stryker og pynter og fikser. Ingen merker at det er noe helt galt i denne familien.

Er du sikker på at denne kvinnen ville følt seg støttet av feministene?

Hvor høy blir terskelen for denne kvinnen til å søke hjelp blandt barnevernere, lærere, helsepersonell, familevernere og på krisesentre når hun vet at feminister ofte befinner seg i yrker som jobber mot vold, trakassering og omsorgssvikt?

Vil det oppleves tryggere for henne å bli i sin tilværelse med vold, enn å stille seg sårbar og fortelle sin historie ansikt til ansikt med en mulig feminist?

Vil denne kvinnen søke tilflukt hos noen som ikke engang tåler hennes fortvilte forsøk på å få det til å greit ut hjemme, blogg eller ei?

Jeg ønsker at feminismen skal være noe hele samfunnet kan slå ring om, et satsingsområde for fremtiden. Med skarp og streng feminisme føler de fleste seg ekskluert, inkludert meg selv. Og for all del, dette er ikke et personangrep, slik har nemlig feminismen fremstått for meg siden jeg var veldig ung. Det har jeg skrevet om her:

ER JEG BRA NOK FOR FEMINISTENE?

Jaa du, mens vi trekker pusten her så gir jeg bort leiefilm i to måneder til to personer, enige eller uenige!

25 kommentarer:

  1. Jeg synes eksempelet du tar frem er søkt. Kvinnen lar ikke være å søke om hjelp på grunn av feministene. Hun lar være fordi hun er redd. Hun driver ikke med perfekt hushold for at barna skal ha det bra. Hun gjør det fordi hun er redd. Alt denne kvinnen gjør. Gjør hun fordi hun skammer seg. Og fordi hun er redd.
    Jeg synes ikke dette har noe å gjøre med feminisme. Kanskje bortsett fra at feminismen kjemper for at kvinner ikke skal få bank.

    Har sendt en klem. Jeg er ikke sint. Jeg har førstehåndkunnskap til dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det kan hende det er et noe søkt eksempel. Og klønete formulert. Takk for at du er ærlig. Men jeg vet at mange kvinner føler seg uglesett av feministene, de opplever at feministene ikke vet hva de snkakker om, og at dette også gjelder kvinner som kunne trengt feministenes støtte. Det har overrasket meg mange ganger, når kvinner forteller om handlinger de har blitt utsatt for som helt klart går under feminismens kampsaker, og når de da alikevel uttrykker at de ikke kjenner seg igjen i feminismen. Det synes jeg er synd.

      Jeg er nok ute på dypt vann her kjenner jeg, og rører ved noe man skal være varsom med. Men viktigere å snakke om enn å ha rett.

      Slett
    2. Jeg synes du skal røre ved vanskelige ting. Jeg synes vi skal det. Og jeg er enig med deg. Verden burde være rausere!

      Jeg lurer på om dette ikke handler om feminisme,men kultur og person?
      Er det kanskje sånn at disse "sinte" feministene,har blitt represanter for feminisme. Jeg er også feminist,men jeg er ikke sint,eller hånlig til baking (jeg er litt misunnelig)

      Slett
    3. Det har du sikkert rett i Bente. At mye handler om kultur, hvor man kjenner seg hjemme. Mange skiller mellom mennesker blir veldig kunstige.

      Slett
  2. Jeg syns kronikken din var fin Ellen. Grattis med mye publisitet:-)
    Og jeg tenker at alle mennesker burde være rausere mot hverandre, uavhengig av kjønn. Debatten om hva som er feminisme kjenner jeg at jeg ikke syns er så viktig for meg personlig, uten at jeg ønsker å tråkke noen på tærne. Og om det er kvinner eller menn som dømmer andre, så er det uansett en uting. I frykt for å høres ut som Politimester Bastian syns jeg at vi skal akseptere at vi er forskellige, både når det gjelder interesser, behov og lyst til å dele livene våre og alt annet. Men debatt er selvsagt en bra greie - vi trenger å bli utfordret på både holdninger og handlinger.
    Klem klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Bastian er jo litt konfliktsky, men ellers en vennlig mann!

      Slett
  3. Det plager meg at mitt valg om å være hjemmeværende 4-barnsmamma blir behandlet som et strukturelt problem. Det virker som om femisister ikke er opptatt av hvordan den enkelte kan få et best mulig liv. Derimot blir den enkeltes valg til enhver tid målt opp mot "saken". Men når "saken" blir viktigere enn enkeltmennesket, er "saken" tapt.

    Hilsen en annen Ellen

    SvarSlett
    Svar
    1. Behandlet som et strukturelt problem. Det skulle jeg gjerne høre mer om hva du tenker rundt!

      Slett
  4. Interessant innlegg hos Sparringmamma -(http://sparringmamma.blogspot.no/2012/10/erafringer-fra-en-fersk-bloggers.html)

    Min kommentar (essensen...):

    ".. Når feministene i lille deilige Norge skriker om mer likestilling og feminisme må jeg le høyt - og tenker på slike som 14 år gamle Malala Yousafzai som blir skutt fordi hun vil ha utdanning!

    Her kommer en sterk ytring fra meg: Slutt å syte! Slutt med pjattet deres! Rett heller energien deres mot kvinner i andre land, som lever under helt andre forhold. ..."

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg tenker at det er viktig å skille mellom utfordringer og kriser, selv om man kan irritere seg grønn over bagateller også, irriterende nok.

      Slett
  5. Helt enig med Bente her, eksempelet ditt er helt søkt. Du mener vel ikke oppriktig at voldsutsatte kvinner lar være å oppsøke krisesentre i frykt for å møte en feminist som fordømmer dem for å prøve å skape det hyggelig hjemme?

    Jeg ønsker også at feminisme skal være noe hele samfunnet kan kjempe for sammen og helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er sånn. For meg er feminisme det å identifisere og forsøke å fjerne strukturer i samfunnet som gjør at kravene og forventningene til kvinner og menn er ulike. Så enkelt.

    Og så er det viktig å huske på at feminister er ikke en homogen og velorganisert gruppe mennesker som er enige om alt. Tvert i mot. Feminisme er et verdibegrep og jeg er veldig uenig i mye av det andre som kaller seg feminister mener.

    Når det gjelder kommentaren til Mandagsmor over her, så er det vel aldri slik at man velger å enten være opptatt av det ene eller det andre. De feministene jeg kjenner er en gjeng samfunnsengasjerte mennesker med stort hjerte og de klarer helt fint å ha to tanker i hodet samtidig. At man er opptatt av feminisme i Norge betyr ikke at man ikke er opptatt av kvinner i andre land. Tvert imot! Men hele argumentasjonen om at vi har det så bra her i Norge og andre har det mye verre andre steder blir bare helt uforståelig. Er det slik at Mandagsmor mener at vi ikke for eksempel skal bry oss om fattigdom i Norge heller - fordi folk er mye fattigere andre steder i verden?

    Til slutt: Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke kommenterte innlegget ditt her eller på Nrk. Det burde jeg nok gjort. Men det innlegget jeg skrev var utløp for oppsamlet gruff over lang tid og hadde ikke passet som en kommentar. Og når jeg først hadde skrevet det ble det så mye ståhei at jeg rett og slett hadde nok med å holde tritt med debatten der. Men altså, beklager. Jeg burde kommentert hos deg/på Nrk også, men jeg rakk det bare ikke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt lettere å forklare seg ved kafebordet merker jeg, der man ser om andre forstår en, eller om man har gitt et uklart eksempel. Jeg prøver å lage så ikke alt for lange innlegg, det er nok ikke alltid lurt.

      Jeg vet ikke om noen har latt vær å be om hjelp fordi de er redd for å bli fordømt av feminister. Og for all del så tenker jeg ikke at det er det som skjer når man kontaker hjelpeinstanser. Jeg opplever selv at feminsiter virker ganske skremmende på meg. Jeg ferdes i veldig forskjellige mijøer, og det er ikke så mange som identifiserer seg med feministene, tvert i mot synes jeg det er mye avstanstaging til feminismen. Og det undrer meg litt. Selv er jeg ikke på noen måte i mot feminismen, tvert i mot. Jeg synes bare at fanebærerne ofte fremstår som bedrevitende, og da forsvinner budskapet.

      Jeg er ikke i tvil om at feministene vil vel for oss alle, men det bærer mange ganger galt av sted, og de oppnår hos "folk flest" bare det motsatte av hensikten. Det synes jeg er veldig synd. For feminismen trengs blant folk flest også.

      Jeg tenker at diskusjon rundt dette er veldig bra, selv om det kan bli litt opphetet. Det er åpenbart mange meninger, og mye følelser her.

      Når jeg sier feministene så mener jeg ikke noen personlig, mer den ulne hopen som media refererer til. Det er jo ikke alltid så rettferdig.

      Jeg synes at det kunne være bra diskusjon rundt enkeltsaker. Ofte blir det litt sammensurium av mange temaer. Jeg synes f eks at bloggernes ansvar er interessant og viktig. Så kan man diskutere det feministiske aspektet kontra det etiske. F eks.

      Ja, alt i orden. Jeg merket at det ble endel ståhei hos deg! Og det er jo gøy da, å skape engasjement!

      Slett
    2. Frk. Makeløs: Hvorfor ikke feminisme er noe alle kvinner eller hele samfunnet kan kjempe for? Det kan vi! Problemet er at feminisme ofte (etter min mening feilaktig) begynner å bli en diskusjon om hvordan kvinner skal, bør eller ikke bør være både av hensyn til seg selv, fellesskapet og "saken". Straks man begynner å skulle "definere" hvordan kvinner bør være for den gode sak, mister man noen. Sånn jeg forstår Ellen, er det dette som er poenget og "kritikken" henbes: Selverklærte feminister som ser ned på andre kvinner som i følge seg selv "velger, er eller gjør feil". Hvor enkelt er det å være seg selv eller fortelle om sine sårbare sider i et fellesskap som skyter hardt til dersom det som kommer er "feil"?

      Så vidt jeg forsto deg, Makeløs, var det utgangspunktet for din frustrasjon: at ikke du kunne sette fingeren på bloggtendenser du mener er uheldig for andre kvinner uten å bli kritisert som "illojal" og "kvinne verst". Mitt poeng er at det kan du!! Diskusjoner er bare sunt og bra. MEN! I det du begynner å mene at DINE meninger er mer riktige og verdt å være enige i fordi "du tross alt kjemper for kvinner og likestilling" da mister du meg.. Jeg kjemper nemlig også for likestilling! Om enn på en annen måte enn deg.

      Debatt er bra, men å sette sine egne argumenter over andres i kraft av "saken" det minner meg om "de skjulte maktstrukturer" som til alle tider har blitt benyttet overfor kvinner: "Du kan ikke, bør ikke eller er ikke god nok, så først og fremst av hensyn til deg selv så er det best at du hører på meg og gjør som meg,"

      Ikke bra...

      Slett
    3. Takk Sparringsmamma! Og med ett føler jeg meg forstått. Det er jo deilig det og.

      Slett
  6. Jeg blir også litt matt av denne polariserte debatten - og lurer på hvordan en skal våge å skrive egne budskap her. Vi er mange som kan tenke - og som både kan analysere samfunnsstrukturer og normalitetsbegreper og kritisere disse - men samtidig også har konkrete liv vil skal leve og gjøre valg innenfor. Vi kan klare begge deler. Det må være rom for ulike konkrete livsvalg og også ulike analyser av strukturer, rammer og normer.
    Og så ønsker jeg meg virkelig litt raushet overfor dem som orker å pusse vinduer eller baker muffins hva det nå er de gjør. Det er ikke det som ødelegger verden. Skal vi drive strukturkritikk så er det virkelig en del andre nivåer å rette skytsene mot - for eksempel idealet om at alt skal gå rundt med at alle voksne har fulle jobber og tjener masse penger og kjøper masse ting og tjenester og alle barn er i institusjon og alle gulv i alle hus vaskes svart av polske damer og det går liksom greit å ikke ha tid til å lage suppe selv eller stoppe sokker eller spille vri-åtter med en seksåring.. At noen velger å ta det litt roligere og ha litt tid til noe "ikke-tjene-penger-og-få-en-karriere-og-være-like-tøff-som-alle-menn-alltid-har-vært" er også en form for samfunnskritikk....
    (og så tror jeg jeg snart må skrive et revolusjonerende blogginnlegg til forsvar for de som bare liker å strikke og aldri har ment å skade noens følelser eller noen strukturer med det.)

    Heia debatten!

    SvarSlett
    Svar
    1. Herlig underveis, dette kjennes akkurat som jeg skulle sagt det sjøl. Nå blir det noen "Se så flink jeg er!" bloggposter i helga, hehe!

      Slett
  7. Setter du likhetstegn mellom empatiløshet og feminisme når du trekker inn vold i parforholdet? Jeg tror nok du må ha større tiltro til folk som jobber på krisesenteret mm enn slik uprofejonalitet som dette. Utdyp gjerne slik at jeg kan forstå deg bedre.

    Du spør om hvorfor du ikke har fått flere tilbakemeldinger på innlegget ditt i Nrk Ytring. Jeg tror svaret til dels henger sammen med kravet om full identitet, jeg tror det skremmer mange at de ikke kan bruke nick. Selv startet jeg på et svar til deg, men livet forøvrig gjorde at jeg ikke kom så langt som å gjøre det ferdig for publisering. Derfor har svaret, eller det vil si, et annet perspektiv og fortsettelse av debatten havnet som bloggpost i min blogg. Kom gjerne innom og tenk høyt med meg!

    http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/10/12/mammablogging-krangling-eller-konstruktiv-debatt/


    Jeg synes det er bra med diskusjoner og uenigheter skremmer meg ikke. Jeg synes også det er bra at vi har fått flere engasjerte bloggere den siste tiden. Jeg synes det er forfriskende og fruktbart (!).

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg setter ikke likhetstegn mellom empatiløshet og feminisme på noen måte. Jeg ser at jeg ikke har jobbet nok med dette innlegget, og at det er uklart hva jeg mener og hva som er en tenkt situasjon.

      Jeg har stor tiltro til krisesenta, barneverntjenesten, Bufetat, BUPA mm.

      Jeg har forsøkt å klargjøre i mine replikker til kommentarene over.

      Slett
  8. Dette er en interessant debatt som jeg har fulgt hele veien. Desverre ble den kjapt polarisert og preget av smilende argumenter slengt ut fra forholdsvis dype skyttergraver.

    Jeg må nok også slutte meg til dem som mener eksempelet ditt i dette innlegget er søkt. Og du kunne like godt stilt spørsmålet slik: "Er du sikker på denne kvinnen ville følt seg støttet?" Det er nemlig ikke jeg, men jeg tror det ville vært avhengig av kultur og enkeltperson som det ble pekt på lenger oppe i debatten her.

    Jeg er derimot sikker på at hadde denne kvinnen møtt den kulturen jeg kjenner fra min oppvekst i en pietistisk sørlandsbygd, hadde hun risikert fordømmelse. Bare som et eksempel.

    Som feminist synes jeg du tegner er svært urettferdig bilde av hva en feminist er, sikkert fordi beskrivelsen din ikke passer meg. Den passer heller ikke noen av de andre feministene jeg kjenner, når jeg tenker meg om.. Dem du opplever som bedrevitende fanebærerer for feminismen er desverre gjerne dem som skaper de største overskriftene, fordi det er dem media digger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du er så ærlig Tonje. Det hjelper meg til å sjekke teksten et par ganger ekstra før jeg publiserer. Jeg ser at jeg ikke har uttrykt meg så heldig her. Har vært fristet til å slette hele greia. Men det kommer jo mye diskusjon ut av den så jeg lar den stå.

      Skulle gjerne visst hvilke argumenter du opplever som smilende.

      Har ikke tenkt på det du sier om de største overskriftene. Takk!

      Slett
    2. Ikke slett, debatten som oppstår er jo så interessant! Jeg synes det er en lettelse å lese en debatt som denne fordi folk tør å skrive rett ut at de er uenige, det begrunnes, det svares igjen. Dette oppfatter jeg som en fruktbar debatt som står i motsetning til det man vanligvis ser i mammabloggland: en tilnærmet ikke-eksisterende diskusjon hvor man gjerne føler for å påpeke at "men så er du jo så flink og liker jeg deg jo så godt allikevel". Det er dette jeg mener med den utrolig upresise formuleringen "smilende argumenter". Man ufarliggjør sine egne synspunkt i debatten, skraper gjerne bare overflaten, og går over til noe annet. Jeg forstår ikke helt hvorfor, det er da ikke farlig å være uenige om en sak?

      Slett
    3. Takk Tonje, nå forstår jeg hva du mener!

      Slett
  9. Dersom denne diskusjonen kunne bli litt mer personlig. Dersom folk kunne si noe om hva de selv trenger, og ikke så mye om hva de forventer av andre, ja, da tror jeg hele debatten blir mer fruktbar.

    En annen Ellen

    SvarSlett
  10. http://www.pellebilling.se/blogg/

    http://genusnytt.wordpress.com/

    SvarSlett

Setter pris på alle typer meninger, og ber om at du kommenterer med navn og med respekt for andres meninger og bakgrunn. Takk for at du er innom, og takk for at du bidrar!