JULEBILDE OG KORT

Vi har tatt et julebilde i år. Det var helt tilfeldig for det er sånn at hvis noen av herrene i familien tar på seg skjorte så vil Waldemar ha på seg skjorte også - da vet han nemlig at han er inkludert i noe morsomt som skal skje. Husker ikke hva Anton skulle her, men før vi hadde fått sukk for oss var begge antrukket i full mundur. De var så fine at vi måtte fotografere litt. Thomas står bak og lager de mest sinnsyke lyder jeg ikke ante at han kunne lage og barna skratter og ler! Vi pleier å finne noen sommerbilder til julekortene, men i år var det ikke så mye sommer å hente fra. Jeg kom aldri i gang med den strand- og sjøfotograferingen i år. Vår lille ferietur med bestefars bobil til Kristiansand ble veldig konsentrert om å tørke ting. Det var svært regnfule dager og Waldemar som hadde sluttet med bleier i mai fikk et tilbakefall på denne ferien. Vi hadde jo ikke tenkt på at han ikke kunne vite at det er tilgang på toalett overalt, spesielt når man er i en BObil. Så det ble våte klær og våte dyner og svindyre vakerunder og tørketromler som ikke virket og klær til tørk i snorer over oss sovende bobilturister. Den ble ikke såååå lang som vi hadde tenkt den turen altså, og man kjenner seg jo kvalmende priveligert som har vaskemaskin OG tørketrommel etter en sånn ferietur. Som en venninne en gang sa: "Å dra på ferie med små barn er akkurat som å være hjemme, bare mye mer slitsomt!" (Tine)

I Kristiansand var Anton helt ellevill etter at vi skulle komme oss til KUtoppen. Waldemar var intenst lykkelig hver gang vi så en hund. HUUUUUUUUUND var også det eneste ordet og uttrykksbehovet han hadde som kvalifiserte til uttak av smokken han hadde i vogna slik at vi skulle slippe å sitte tre timer under bobilmarkisen som skydd for regnet så han kunne få seg en middagsblund. Konklusjonen ble at vi hadde nok ikke trengt å reise helt til Kristiansand for å se KUER OG HUNDER. Ellers er livene våre fulle av Anton som elsker skolen sin, rir på stor hest og hopper over hinder. Waldemar storkoser seg i BALINGEN som han kaller sitt daglige oppholdssted. Han har vært igjennom en formidabel språkeksplosjon siden i vår da han nesten ikke sa noe, til nå når han sier; "Vent på meg!" og "Den er min, kanskje.....", "Tusen takk, Mamma/Anton/Pappa" til alt han får av mat og hjelp. Thomas og jeg jobber på og akkurat nå føler jeg for å sitere svigerinnen til en annen venninne av meg. Hun er Senegaleser og har sagt: "Dere europeiske kvinner tar utanning, jobber, passer barn, vasker hus og lager mat - og så tror dere at det er dere som er frigjorte!!!!" (Ann Kristin) Kanskje på tide å bli litt mer kreativ med tanke på dagliglivet???

Så vaska gølvet eller ikke - vi ønsker alle en skikkelig fin jul og ett fredfullt nytt år. Det spøker nemlig litt for julekortskrivinga i år som for meg er den allerviktigste tradisjonen, - å holde kontakt med slekt og venner i alle fall en gang i året.

Klemmer fra oss alle fire til ALLE!

Waldemar & Anton

Ellen &Thomas