Jeg husker det som veldig sterkt. Og en tid full av takknemmelighet. Det var både latter og gråt hver eneste dag. Mye nærhet. Mange inntrykk. Møter med helt fremmede mennesker ble veldig nære.
Jeg tenker på den tiden da vi var på Rikshospitalet med vårt første barn. Jeg har skrevet om det blant annet her:
DA ALT JEG HADDE Å GI UNGEN MIN VAR EN SANG
Det var mange sterke følelser, men også mye takknemmelighet. For å bo i en velferdstat. Som betaler for et fire måneders sykehusopphold for barnet, og begge foreldrene. Med alvorlig sykt barn får begge foreldre full sykmelding. I tillegg til all medisinsk behandling fikk vi en hybel på Rikshospitalet, fantastisk mat til alle måltider, gratis parkering i 4 måneder, tilgang på vaskemaskin og dusj, fjernsyn.
Etter få dager kom en sosionom og snakket med oss. Hun fortalte oss at når foreldre opplever å få et alvorlig sykt barn ser de ofte at ett av to skjer: Enten så bringer dette foreldrene tettere sammen, eller så blir de sittende i her sin ende av korridoren uten å klare å snakke sammen. Hun var opptatt av at vi skulle kommunisere, ha det så bra vi kunne sammen. Vi fikk tilbud om samtale med psykolog, som vi tok i mot. Vi ble fulgt opp jevnlig.
Dette var vår måte å få barn på. Det var hektisk, det var mye oppmerksomhet, det var mange bekymrede mennesker rundt oss. Men for oss var det sånn det var.
Og det var bra at det var det første barnet. Hadde vi hatt et barn eller to fra før ville alt blitt mer komplisert. Det var bare oss to og babyen. Det eneste prosjektet vi hadde var å være med babyen, gi mat, stell, kos, sang og snakk - og få ham med oss hjem en dag.
Når man lever sånn så er det unntakstilstand i sjelen. Man tenker på et overordnet nivå. Store tanker, store følelser. Og man tenker man at man aldri mer kommer tíl å irritere seg over bagateller igjen, at man skal heve seg over det. Heldigvis sa en klok venninne til meg at det er på en annen konto. Det kommer til å skje. Og det hadde hun rett i!
Har du flere kontorer for følelser og engasjement?
Jeg tenker på den tiden da vi var på Rikshospitalet med vårt første barn. Jeg har skrevet om det blant annet her:
DA ALT JEG HADDE Å GI UNGEN MIN VAR EN SANG
Det var mange sterke følelser, men også mye takknemmelighet. For å bo i en velferdstat. Som betaler for et fire måneders sykehusopphold for barnet, og begge foreldrene. Med alvorlig sykt barn får begge foreldre full sykmelding. I tillegg til all medisinsk behandling fikk vi en hybel på Rikshospitalet, fantastisk mat til alle måltider, gratis parkering i 4 måneder, tilgang på vaskemaskin og dusj, fjernsyn.
Etter få dager kom en sosionom og snakket med oss. Hun fortalte oss at når foreldre opplever å få et alvorlig sykt barn ser de ofte at ett av to skjer: Enten så bringer dette foreldrene tettere sammen, eller så blir de sittende i her sin ende av korridoren uten å klare å snakke sammen. Hun var opptatt av at vi skulle kommunisere, ha det så bra vi kunne sammen. Vi fikk tilbud om samtale med psykolog, som vi tok i mot. Vi ble fulgt opp jevnlig.
Dette var vår måte å få barn på. Det var hektisk, det var mye oppmerksomhet, det var mange bekymrede mennesker rundt oss. Men for oss var det sånn det var.
Og det var bra at det var det første barnet. Hadde vi hatt et barn eller to fra før ville alt blitt mer komplisert. Det var bare oss to og babyen. Det eneste prosjektet vi hadde var å være med babyen, gi mat, stell, kos, sang og snakk - og få ham med oss hjem en dag.
Når man lever sånn så er det unntakstilstand i sjelen. Man tenker på et overordnet nivå. Store tanker, store følelser. Og man tenker man at man aldri mer kommer tíl å irritere seg over bagateller igjen, at man skal heve seg over det. Heldigvis sa en klok venninne til meg at det er på en annen konto. Det kommer til å skje. Og det hadde hun rett i!
Har du flere kontorer for følelser og engasjement?
Dette var fin å lese. Jeg tenker at vi som virkelig har hatt bruk for VelferdsNorge,vet hvor flott det egentlig er!
SvarSlettJeg har skuffer. Noen skuffer er litt rotete. Men Redsel skuffen og triste-skuffen har jeg ryddet i. Skuffen for god minner er ganske full. Den kan det gies ut av :-)
God dag til deg,Kjære Ellen!
Klem
Det ligger noe til deg. Inne hos meg!
SlettKlem
Thanks sweet you, jeg iler inn! Klem, klem
SlettFant inn til deg via Bente og det er fint å lese hos deg, du skriver så engasjerende.
SvarSlettJeg slår følge og gleder meg til å lese videre:)
Det å kunne få ro til å komme gjennom en unntakstilstand, uten å måtte tenke på jobb eller hus eller parkering, det er ikke alle forunt og vi er heldige som har et system som kan trå til. Jeg har vært der selv, og jeg har kjent på det å bli tatt vare på. Det er godt oppi alt kaoset. Det å komme tilbake til hverdagen etter en slik unntakstilstand er ikke alltid like enkelt, i alle fall ikke hvis man er avhengig av hjelp. Men det er en helt annen sak;)
Fin kveld,
Hanne:)
Takk skal du ha Hanne! Stas at du vil lese, velkommen!
SlettJeg vet ikke hva det betyr å ha følelser og engasjement på flere kontoer, kan du forklare?
SvarSlettDet jeg vet er at det som virker som skal vare for alltid, det tar også slutt, men det som skjedde bærer vi med oss. Er vi heldige gjør erfaring oss klok.
Når vi tror at vi aldri mer skal klage, vel det varer nok bare til virkeligheten endrer seg.
Du har en tøff fødselserfaring med deg. For meg som ikke har det virker det utrolig at man kan komme seg hel gjennom noe slikt. Vi er istand til mye mer enn vi tror.
Med flere kontoer mener jeg at selv om det er store vanskelige problemer her i verden, så er det helt umulig å alltid tenke på det når det røyner på med bagateller. Man klarer ikke alltid å se det perspektivet, og det er menneskelig.
SlettAha!
SlettVi faller utrolig fort tilbake til hverdagen og dagliglivets store og små utfordringer, nesten litt skuffende..
Absolutt skuffende, hehe, jeg trodde helt ærlig at det aldri kom til å skje igjen, at jeg etter dette var hevet over slike middelmådigheter. Det tok jeg grisefeil gitt!
SlettTakk for at du deler din historie. Det er godt å høre at dere ble godt ivaretatt - jeg tenker at nettopp det (og det at det "gikk bra" - slik jeg leser det som) har medvirket til at dere kom dere godt i gjennom det. Det å gå gjennom angst og bekymring for barnet sitt - i lang, lang tid - UTEN å bli lyttet til, uten nettverk eller støtte-/hjelpeapparat som trår til - det gir svært store spor i sjelen. En må i hvertfall lukke følelsene ute (eller kapsle dem inne), en utvikler et tunnellsyn og går svært korte skritt, uten framtid og oversikt, bare skritt for skritt og prøver å ikke føle.
SvarSlettMen, joda - en kan både le og irritere seg over småtingene i tilværelsen mange år etterpå allikevel. Så - ja - det finnes flere kontoer.
(jeg har fått premie fra deg - tusen takk!)
Ja, det gikk bra.
SlettOg nei, det du beskriver høres ikke bra ut.
Jeg leste kommentarene dine hos mammadamen i går. Veldig gode!
Ja sorry, de konvoluttene ble med til Paris og tilbake igjen, så kom litt senere enn planlagt.