JEG HUSKER DET FAKTISK IKKE SOM FÆLT

Jeg husker det som veldig sterkt. Og en tid full av takknemmelighet. Det var både latter og gråt hver eneste dag. Mye nærhet. Mange inntrykk. Møter med helt fremmede mennesker ble veldig nære.

Jeg tenker på den tiden da vi var på Rikshospitalet med vårt første barn. Jeg har skrevet om det blant annet her:

DA ALT JEG HADDE Å GI UNGEN MIN VAR EN SANG

Det var mange sterke følelser, men også mye takknemmelighet. For å bo i en velferdstat. Som betaler for et fire måneders sykehusopphold for barnet, og begge foreldrene. Med alvorlig sykt barn får begge foreldre full sykmelding. I tillegg til all medisinsk behandling fikk vi en hybel på Rikshospitalet, fantastisk mat til alle måltider, gratis parkering i 4 måneder, tilgang på vaskemaskin og dusj, fjernsyn.

Etter få dager kom en sosionom og snakket med oss. Hun fortalte oss at når foreldre opplever å få et alvorlig sykt barn ser de ofte at ett av to skjer: Enten så bringer dette foreldrene tettere sammen, eller så blir de sittende i her sin ende av korridoren uten å klare å snakke sammen. Hun var opptatt av at vi skulle kommunisere, ha det så bra vi kunne sammen. Vi fikk tilbud om samtale med psykolog, som vi tok i mot. Vi ble fulgt opp jevnlig.

Dette var vår måte å få barn på. Det var hektisk, det var mye oppmerksomhet, det var mange bekymrede mennesker rundt oss. Men for oss var det sånn det var.

Og det var bra at det var det første barnet. Hadde vi hatt et barn eller to fra før ville alt blitt mer komplisert. Det var bare oss to og babyen. Det eneste prosjektet vi hadde var å være med babyen, gi mat, stell, kos, sang og snakk - og få ham med oss hjem en dag.

Når man lever sånn så er det unntakstilstand i sjelen. Man tenker på et overordnet nivå. Store tanker, store følelser. Og man tenker man at man aldri mer kommer tíl å irritere seg over bagateller igjen, at man skal heve seg over det. Heldigvis sa en klok venninne til meg at det er på en annen konto. Det kommer til å skje. Og det hadde hun rett i!

Har du flere kontorer for følelser og engasjement?

MED ORDEN PÅ LIVET MITT

Jeg har forsøkt forskjellige metoder for å holde orden på livet mitt. Jeg har i mange år brukt filofaks med hell. Til jeg følte at det ble veldig stress med alt jeg skulle gjøre. Så da sluttet jeg med det. Det var ikke planlagt, det bare skled ut rett og slett. Jeg kunne nok ha vurdert den avgjørelsen, eller allerhelst innsett at jeg trengte å ta noen grep i livet. Uten tidsplanlegger kan livet bli et voldsomt stress. For jeg glemmer, og dermed kommer jula på kjærringa stadig vekk. Det er stressende det!

Et knippe orden i livet

En helt ny notatbok - kjøpt i Paris!

Nå har jeg flere systemer jeg er godt fornøyd med. Jeg har delt opp livet mitt i

Personlig

Jobb

Familie

Blogg

For å holde orden på, og koordinere dette har jeg flere bøker. Når jeg ser det sånn listet opp nedenfor her så virker det veldig mye, og kanskje litt rotete. Men, det funker for meg:

• En personlig tidsplanlegger for det jeg skal og må
• En kalender for alt som angår familien
• En tidsplanlegger for arbeidsdagen min
• En tidsplanlegger for planlegging av blogginnlegg
• En notatbok for bloggideer
• En listeblokk over gjøremål som ikke er avtaler, men ting jeg må ha unna enten på jobb eller hjemme
• En liten bok over hva familien trenger og ønsker seg
• En "Jeg er bra boken" der jeg forsøker å selvlede og befeste det jeg gjør bra, det jeg er takknemmelig for, og det jeg trenger hjelp til

Dette funker for meg, så lenge jeg bruker systemet aktivt og koordinerer med far i huset. Det hjelper for meg at bøkene er pene og funksjonelle. Det ble med to mye fra Paris. En uten linjer til nye bloggideer, og en med linjer til ny "Jeg er bra bok"!

Hvordan er det for deg, har du opplevd - som  meg - at jula kommer rausende på kjærringa, at det er foreldremøte om et par timer - og det er det flere enn deg som har glemt, du er fremdeles på jobb, du er sulten, ingen har tenkt på at dere trenger en overkommelig middag i dag, og ingen har tenkt på at dere trenger barnevakt.

Eller noe i den duren?

BARN GJØR LITT MER UT AV LIVET

Denne lå på NRK nyheter for et par uker siden! 

- Skal vi telle fartsKLUMPER? Sa han lille til han store.
- Ja, svarte han store. Og så gjorde de det. Tidlig en mandagsmorgen.

God dag, med eller uten klumper!

DEN FINESTE TITTELEN I HELE VERDEN

I bryllupet vårt holdt min kjære en tale til meg. Der takket han meg for at jeg hadde gitt ham den beste tittelen han kunne få, nemlig PAPPA!

- Dét MÅ være den aller beste tittelen i hele verden, sa han. Det ble applaus og gode smil. Så fortsatte han: - Ja det må være den aller beste tittelen i hele verden, kanskje med unntak av MAMMA da.

Så ja, alle mammaer og pappaer der ute: Tittel og ansvar på høyt nivå, med livet og fremtiden i hånden. Og er man tante, eller onkel, så kan det innebære ansvaret som betyr den store forskjellen for et barn. Eller nabo. Eller lærer. Bestemor. Bestefar. Eller venn. Eller en som bare går forbi, som hilser, nikker, vinker, møter noens blikk, sier unnskyld meg, eller takk. Alt ettersom.

God dag som viktig menneske!

IDIOTER - RYDDDING - GENIER - KAOS ?

Det er bare idiotene som rydder.

Geniene behersker kaos!

Ja, dette var mitt motto før. Jeg syntes A BEAUTIFUL MESS symboliserte kreativtitet - og håpet det vitnet om at en slags kunstnerisk sjel bebodde mitt lille slott av en hybel. Til jeg en dag merket at jeg måtte ha system for å være kreativt tenkende.

I helgens A-Magasin blir jeg overbevist av forskningen om at orden er helsemessig bra. Jeg siterer litt fra en artikkel skrevet av redaktøren i Tidsskrift for Norsk Psykologforening Pål Johan Karlsen:

Ordensmennesker er mer til å stole på, de er ryddigere, mer organiserte, mer disiplinerte og gjør ting grundigere. De er, ikke overraskende, flinkere til å ta medisinen sin og møte opp til legetimen. De gjør egne forundersøkelser, har bedre vokabular, og er bedre til å kommunisere problemet. De trener mer og spiser sunnere, er mer måteholdne med alkohol og kjører forsiktigere. Den iherdige og tålmodige innsatsen belønnes med fem ekstra leveår. De lever ikke bare lenger, de oppgir å trives bedre i alderdommen i tillegg. 

Synes du dette var irriterende lesning kan jeg trøste med at det som i følge artikkelen viser seg å være allermest livsforlengende i et menneskes personlighet er smilet. Folk som smiler mye lever syv år lengre enn de mer alvorlige. Så det er bare å klistre på seg et smil og vandre ut i verden!

DA ALT JEG HADDE Å GI UNGEN MIN VAR EN SANG

Det er ikke smokken som er stor, det er babyen som er liten!
Vesle ungen min - noen få dager gammel januar/februar 2002

Til trøst. For meg selv kanskje allermest. Og som den eneste inngangen til ham. For vi kunne ikke holde ham, bare holde forsiktig en hånd på ham inne i den varme kuvøsen. Jeg mistet melka, fikk litt tilbake og gav ham de dråpene jeg hadde. Han måtte ligge rolig. Til legene fant ut hva han slet med. Så jeg sang noen få ord av Lykkeliten, gråt, sang litt til med sviktende stemme, og så mere gråt. Det var mer gråt enn sang. Gråt av bekymring, takknemmelighet og rørthet.

Dagene var fylte av at babyen sov, skulle undersøkes, tas prøver av, mates med sonde, skiftes på. At vi skulle spise, berolige bekymrede slektninger, samtale med personalet og andre foreldre som vi ble kjent med. Dette var i 2002 på Neonatalavdelingen på Rikshospitalet. Alle de andre babyene var i alvorlige tilstander, noen også alt for tidlig fødte.

Det viste seg at det var hjerneblødning som gjorde at han gråt så han ristet. Da det var klart fikk vi holde ham. Etter 4 måneder fikk vi reise hjem, hele familien. Etter dette har alt gått veldig bra.

Så en dag i mai 2012 skulle jeg på en liten konsert med barn og ungdom. Der sto en jente på 15 år. Hun skulle synge Lykkeliten. Hun sang helt alene uten akkompanement. Så rent og nydelig og åpent. Og inni meg åpnet det seg noe jeg ikke kunne holde tilbake, gråt som bare kom.

MYR GUTTEN MIN - MYR!

Barna og jeg var på hyttetur for noen uker siden. Fint å være med dem alene. Kommer mer innpå dem da, enn når det er andre voksne å skravle og drive amatørselvutvikling med.

Man forstår jo at ungen har sett for mange hurtigoversatte barnefilmer når han sier:

- Jeg skal bare komme meg over denne SUMPEN her mamma!

- Myr gutten min myr! - er det jo fristende å svare da.

Et annet fremmedord vi - eller NOEN - har importert her i huset er BORGERMESTER. Altså ordfører er et fremmedord, mens ungene vet hva en borgermester driver med. På NRKSuper! Jada, vi har bare statskanalene. Det er selvfølgelig noe jeg har funnet på, eller insistert på er vel mer sannheten. Altså å bare ha statskanalene.

Er du en importør av låneord??

God lørdag fra

Ellen

DET ER BARE HELT MIN STIL DA MAMMA!

For sånn circa fire år siden var jeg i byen med en 6-årig herre. Vi hadde god tid og sveivet innom en barneklesbutikk. Jeg holdt opp ei olabuksa og spurte:

- Hva synes du om denne da? Til en unge som aldri hadde vist entusiasme for klær hverken i den ene eller andre retningen.

- ÅHHHH, DEN ER BARE HEEELT MIN STIL DA MAMMA! sa ungen, - helt uanmeldt.

Mer skulle det ikke til, mammahjertet smeltet og frem kom kortet.

Mange hull og lapper senere er denne buksa et symbol på tid som har gått, barndom som er levd. Nå er mer enn halvparten av barneskolen bak ham. Buksa er helt brukt opp.

Det er vemodig, og det er fint. Sånn det skal være. Tiden går fremover og vi er med på reisen!

Finfin helg til deg som leser!

Ellen

VOLD MED DØDEN TIL FØLGE - FAMILIEVERN OG TAKK!

Andreas Bull - Gundersen døde i København i 2009. Av et glass som traff ham i tinningen. Han var bløder. Mannen som kastet glasset ble pågrepet på Kastrup i går.

Andreas Bull - Gundersen har en mamma. En mamma som hadde ett barn. Han ble 25 år gammel. Mammaen heter Elisabeth Sann. Hun er famileterapaut ved BUFETAT i Tønsberg.

Thomas og jeg møtte henne første gang i januar 2007. Hun hjalp oss med å finne ut av endel ting. I 2011 trengte vi hjelp igjen. Da jeg så igjen Elisabeth hadde jeg bare lyst til å holde rundt henne. Jeg visste jo hva som hadde rammet. Men jeg turte ikke åpne opp for det, turte ikke si noe fordi jeg hadde gråten så langt oppe i halsen - og jeg visste at det ville føltes helt feil om hun skulle trøste meg for tapet av hennes sønn.

Så jeg åpnet for at hun kunne hjelpe oss i stedet. Og det har hun gjort. Og jeg har sendt henne mange varme tanker, mange ganger for det. Og kjøpt en blomst, som jeg aldri fikk sendt. Og skrevet et kort, som ligger hjemme. Takken kommer her:

Kjære, kjære Elisabeth! Takk og takk for at du har gitt oss troen på at vi er et bra par opptil flere ganger, takk for at du midt i alt hjelper oss andre som nok ikke er klar over hvor heldige vi er!

Det finnes et minnefond etter Andreas.

Fondets formål er å skaffe penger slik at personer eller organisasjoner i Vestfold som gjør en spesiell innsats mot vold blant eller mot barn og unge skal få en oppmuntring i sitt viktige arbeid. En gang pr. år vil fondets styre dele ut et stipend eller en støtte til noen som styret finner fortjener det.

Styret i minnefondet steker vaffelhjerter som de deler ut midt på natta i Tønsberg by. Du kan støtte fondet med både penger og varme tanker.

Vaffel mot vold!

Fine, fine Elisabeth

Til sist vil jeg takke for at det finnes instanser som familievernkontoret i vårt samfunn. Det er et lavterskeltilbud. Man ringer selv. Og får time. Og man anbefales å ringe før problemene blir store og uløslige. Ved samlivsbrudd der barn er involvert må man til familievernkontoret. Så mottoet er GÅ FØR DERE MÅ!

Familievernkontoret er til for å holde familier sammen - og arbeide for god kommunikasjon også etter eventuelt brudd.

Jeg anbefaler alle å ha en lav terskel for å be om hjelp. Det er ikke så mye som skal til for å snu negative tanker og spor mellom to mennesker.

Det er til og med gratis!

Begge foto er lånt av Tønsbergs Blad.

HUSFARBLOGGING: "TA BILDE A MEG 'A!"

Her fanges øyeblikket! Neida, det er bare jug, han måtte flytte seg
flere ganger før vi fikk til riktig lys! Så Ellens Oase har full regi!

Da jeg skulle til å ta bilder av barna som hadde plukket bjørnebær sa han far sjøl i huset ivrig: "Ta bilde a meg a', når jeg gjør husarbeid!" Så her dokumenterer jeg en vanlig ettermiddag. Far rensker en litt svidd gratengform med restemat, som han derpå samvittighetsfullt resirkulerer i matavfallsboksen. Kjenner at jeg er i ferd med å opprette en ny blogg-sjanger: "Reality - blogging fra kvardagslivet".

HELE UNIVERSET I ET LITE SPEDBARNS BLIKK

I mangel av bilder av mitt eget nyfødte barns blikk deler jeg dette offisielle bildet av Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandra. Foto: H.K.H. Kronprins Haakon
Kongelig eller ei - et spedbarns blikk er uutgrunnelig og universellt

Da jeg satt der med et helt nyfødt menneske i armene mine for første gang ble jeg helt overveldet over blikket. Det viket ikke. Det holdt fast. En helt uvant opplevelse, for alle andre mennesker viker blikket før eller siden. 

Det blikket gikk tvers igjennom meg, det satte meg på prøve, det skjerpet mine sanser, det stilte meg de viktiske spørsmålene i verden:

- Er det noe tak i deg?
- Kommer du til å ta vare på meg?
- Forstår du hvor viktig din oppgave er?
- Kan jeg stole på deg?

Det blikket gjorde meg ufattelig glad og rørt, full av alvor og egentlig vettskremt. Det var blikket fra evighetens dyp.

Før jeg ble mamma syntes jeg damer som gikk helt bananas med spedbarn var litt retarderte, jeg ante ikke hva det handlet om før jeg satt der med den bitte lille kroppen inntil meg. 

Senere har jeg sett dette blikket hos alle andre nyfødte jeg har fått holde. 

Takk barna mine for denne opplevelsen av alvor og liv, og for at dere har gitt meg min største livsoppgave; å være mamma!

Blir du bergtatt av blikket til de helt nye menneskene?

MEN MAMMA, ER DET IKKE DUMT....

Døgnflua

For en unge som elsker livet
hver dag
på skolen
hjemme
og på besøk
er dette en helt reell problemstilling:

- Men Mamma, er det ikke dumt for DØGNflua da?

Jo ungen min, det er jeg veldig veldig enig i:

- Et døgn er slettes ikke nok!

God lørdag søtnoser!

Ellen

JA - DET KRYR AV SØTE BABYER!

21. juli 201

Litt på etterskudd med naturvitenskapbloggingen altså! Her er småttisene som inntar hagen vår i hopetall hver sommer, og de er søte og mange! Lurer du litt på hvordan det hele startet så er dette blogginnlegget for deg:

SLIPP FROSKENE FRAM -DET ER VÅR!

Har du villmarksliv i hagen?

HVORDAN BLIR BARN HØFLIGE - I HJERTET OG I HANDLING?

Fra tid til annen hører jeg voksne si:

- Han snakket til meg som om jeg var et barn, det tåler jeg ikke!

Vi har nok alle hatt noen dårlige opplevelser som barn, og dermed vet vi hva barn ikke trenger. De dårlige møtene med maktmissbrukende voksne sitter i oss for all tid.

Hvordan vi snakker til, og er mot barn i ord, tonefall og handling former dem til å bli summen av alt de har sett og hørt og opplevd.

Hvordan vi enn vrir og vrenger på det så teller det vi som foreldre gjør mye mer, enn det alle de andre menneskene barna møter gjør. Det er en gave vi har fått, og det er en forpliktelse. Ta godt vare på den gaven, og bruk den forpliktelsen til å gi noe - til verden.

Disse to - det er de to viktigste forvaltningsansvarene vi foreldre har - gaven og forpliktelsen; det er to sider av samme medalje.

Det koker ned til kjærlighet - så enkelt - så vanskelig - og så verdifullt

Mitt beste tips til voksne er å være så høflig du kan mot barn. Vis dem dyp respekt, og tenk deg godt om før du snakker. Har du sagt noe du angrer på, eller som kan misforstås; korriger deg selv. Sett deg som mål å være skikkelig høflig - oppføre deg bra. Det er det barn fortjener, det er det barn trenger, og det er det barn ønsker. Barn vil gi deg det de tror du vil ha, de er eksperter på samarbeid. Hvis de opplever deg som høflig, tenker de at du ønsker at de skal være høflige mot deg og andre.

Hva slags oppførsel får deg til å føle deg vel, ønsket og elsket? Bli en sånn person selv!

Barn trenger ikke perfekte voksne, de trenger bra voksne. Du klarer å være en bra voksen, du har alt som skal til, og det er helt gratis. Alt i alt er det å oppføre seg bra mot barn kjærlighet, og det kan være anstrengende, men det er fint, viktig, og vel verd strevet!

EN SOMMERFERIE ER OVER

En herre med caps og en annen med hatt, i skjærgården her.

Siste sommerferiedag for barna i dag. En god og varm uke på slutten. Jeg synes at sommeren har vært kjempefin. Det har vært noen regnskurer, men også mye fint vær. Vi har spist mange middager ute, flere enn inne. Det har vært mange kaffekopper på trappa og noen frokoster i det grønne. For avlingene rundt omkring har været vært perfekt. Litt sol, litt regn. Og når naturen er fornøyd, da er det vel bra da, i verdens rikeste land!

BRYLLUPSDAG OG TING JEG FREMDELES IKKE FORSTÅR NÅR DET GJELDER MIN MANN

For meg en naturlig lagringsvare

I dag har min kjære og jeg bryllupsdag, vi har vært gift i ni år! Jeg skal helt ærlig si at jeg hadde ikke trodd at jeg hadde evnen til å få til å leve med et menneske så lenge som jeg nå har gjort. I februar 2013 år har vi levd sammen i 12 år. Og det får man si er bra jobbet synes jeg. Av oss begge to.

Etter 11 år med opp - og nedturer er det noen ting jeg fremdeles ikke kan forstå når det gjelder min kjære. På mange områder opplever jeg oss som samkjørte og enige, vi er på mange måter et bra team. Men det er noen smådetaljer jeg ikke skjønner meg på altså. Vi har et spisskammers. Der synes jeg det er fint å lagre ting det er kjekt å ha litt ekstra av. Der har vi kaffe, juice, bønner, mais, havregryn, maskinoppvaskmiddel, sukker, mel av ulikt slag, oliven, mais, ris, tomatpure, hermetiske tomater, og et par andre ting. Min elskede følger opp mye av det jeg foreslår, også dette med å ha ting det går en del av, og som har god holdbarhet på lager. Så handler det om HVA vi bruker mye av. Jeg tenker at med tre bokser tomater, noe bønner, kjøttdeig og pasta kan man servere endel folk middag i en fei. Det er greit å vite.

For min kjære stopper det på ingen måte der kan man si. Han utførte for eksemlpel dette kjøpet da jeg hadde skrevet PAPRIKAPULVER på lista:

For min elskede en like naturlig lagringsvare

Jadda. You and I baby! Noen ganger er vi virkelig på hver våre små planeter, men vi er sammen når det gjelder, takk og pris - og grattis med bryllupsdagen darlings!

Går det rikelig med paprikapulver hjemme hos dere eller?

5 ÅR OG GULLE GOD

Før tannlegen

Etter tannlegen

En uke etter tannlegen

Ja, jeg har bestemt meg for å legge ut færre bilder av barna. Jeg har forstått at om jeg arkiverer bildene med navn og legger de her på bloggen, så vil de kunne spores på navn på Google Images. Så ved å unngå navn både i innlegg, bildetekst og arkivnavn er mye gjort, eller i alle fall mer enn før.

I dag har minstegutten vår bursdag, og han blir fem år. Anna Wahlgren (Ja, jeg vet at hun har fått noen riper i lakken i det siste, men det forandrer ikke at hun for meg har vært en viktig inspirasjon og oppmuntrer gjennom sin Barneboka, særlig da jeg ble mamma for første gang) sier om femåringen bland annet dette:

"FEM ÅR: FREDENS LILJE
Femåringen er et vidunderlig lite menneske, harmonisk, ballansert, trygg i seg selv og i verden."

I Barneboka står det fem sider om femåringen. Da min eldste var fem kjente jeg ham igjen i alt som sto der. Det gjør jeg nå også i min ferske femåring. Da vi spurte ham hva han ønsket seg tenkte han litt og sa:

"Jeg får vel det jeg får!"

Fem år - det er en tid for alt, og man skal leve der man er. Å leve med et menneske på fem år er en gave stor. Takk ungen min!

Mamma

KORTSPILL MED BARNA ANBEFALES!

The card players av Paul Cézanne

Denne illustrasjonen er litt drøy i forhold til det jeg skal skrive om, men siden jeg liker bildet og kunstneren så godt måtte jeg benytte anledningen til å ta det med. Dette bildet finnes i The Courtauld Collection i London som nå disponeres av Universitetet og studentene på Kunsthistorie. Samlingen er åpen for alle og jeg anbefaler den på det varmeste, her finnes Tolouse - Lautrec, Monet, Renoir, Modigliani, Dégas, Matisse, Gauguin, Pissarro, Cézanne, van Gogh og Manets storslagne Frokost i det grønne. Dette er en perle om du ønsker å se kunst. Cézanne malte flere versoner av motivet med kortspillerne, og ett av dem var det som hadde blitt solgt/kjøpt for høyest sum noensinne før Skrik slo alle rekorder tidligere i år.

Så til det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om. Kortstokken. Den med 52 kort. En utrolig oppfinnelse, som kan brukes til uendelig mye, og er genial for å aktivisere vår matematiske hjerne. Til å planlegge, huske og ha litt flaks. Til å trene opp evnen til å tåle å tape, vente på tur og mestre noe nytt. Kortstokken er en samlende aktivitet for hele familien, og den kan brukes på alle nivåer.

I dag introduserte jeg kortspillet KRIG til min 5-åring. Selvet ordet krig er jo ikke så sympatisk, men det er også det eneste negative med spillet som utvikler evnen til å se tall og mengder i forhold til hverandre. 5-åringen fikk det til med en gang, og ikke fordi han nødvendigvis vet at symbolet for tallet seks symboliserer en større mengde enn hva tallet 5 gjør Men han ser mengden hjerter for eksempel på kortet, og får visuell hjelp til å se hva som er størst og minst.

Spill kort med unga er mitt råd. Det er en fin felleskapsaktivitet som trimmer hjernen og noen ganger lattermusklene - hvor gøy er ikke GRIS for barna, og hvor morsomt er det ikke å være voksen når det går surr i tomlene! Jeg kjenner meg så igjen i barna i aktiviteter som dette, de opplever det jeg opplevde; å helt glemme det med tommelen, og hvor spennende var det ikke når man fikk fem like og satt der med tommelen i noe som kjentes som en evighet før noen oppdaget den! Og så lalleren etterpå!

God kortspilldag da!

PORTRETTFOTO - NETTVETT OG BILDER AV BARNA - HJÆLP!

Blomster til vertskapet da vi togluffet til København - valgt ut av minsteungen vår som
forøvrig nettopp har skaffet seg sin første six-pence!

Hos Helene er det portrettfoto som er temaet denne uken. Så jeg deler dette, som jeg er kjempefornøyd med!

I det siste har jeg likevel kommet over noen dillemmaer når det kommer til foto her i bloggen. Jeg innbiller meg at jeg har tenkt meg godt om før jeg har lagt ut bilder av barna på nettet. Jeg tror at jeg har tenkt meg godt om før jeg har skrevet noe om dem. Men plutselig går det opp for meg hvor ugjenkallelig det er. På den måten at søker jeg på navnene til ungene mine på Google images så kommer bilder av dem opp. Selv om jeg aldri har lagt ut deres fulle navn. Nå har jeg hivd meg på Instagram også. Blander disse bildene seg inn i denne sausen også? Jeg kjenner jeg blir litt paranoid.

Eller er det sånn at den ungen som googler seg selv som 14 åring og får ingen treff føler seg fullstendig forsømt???

Så mange dillemmas og kunstige bekymringer vi moderne mennesker konstruerer. Ja, ja, jeg legger bildet ut jeg, stolt av øyeblikksfotoet og ungen min!

God dag, med eller uten dillemas, eller trilemmas som de baler med inne i Radioresepsjonen!

ÅH - DU ER HELDIG!

MG

Vi snublet over en samlig vakre eldre biler. I en bil som denne satt en eldre mann, klar til å kjøre. Vår eldste gikk bort til ham og sa:

- Er det din bil?

 Herren svarte 

- Ja. 

Ungen gispet, og sa langsomt og tydelig

- Åh, du er heldig!

Og ja, han var heldig, mange av oss er heldige. Har hatt mye flaks. Bare ved å bli født på rett sted.

God dag til deg heldiggris!