HVA ER EN DÅRLIG MATPAKKE - OG HVA ER EN BRA?

Jeg fikk lyst til å koke inn matpakkediskusjonen litt. Til dårlig, greit og bra matpakkeinnhold.

Her er hva jeg mener med dårlig matpakkeinnhold:

• Nudler
• Frokostblandinger som består av luft + sukker og litt mel
• Vafler 
• Pannekaker
• Alt med nugatti eller liknende uansett hvor kresen ungen er
• Loff/Pita 

Dette er mat som er praktisk talt uten noen næringsstoffer

Helt greit matpakkeinnhold mener jeg er brødskiver med 

• Smør
• Ost
• Skinke
• Leverpostei

og liknende, gjerne med en grønnsak til

Bra matpakkeinnhold mener jeg består av 

• Grønnsaker
• Ost
• Kjøtt
• Fisk 
• Egg, gjerne som omelett
• Salat med linser, tunfisk, reker, el l
• Bær
• Nøtter

Selv er jeg ikke en matpakkelentusiast. Mine barn får den midt i mellom matpakka, eller dvs de lager den sjøl. Noen ganger blir det middagsrester. Noen ganger en omelett. Men mest av alt brødskiver med kokt skinke. De får frukt/grønnsaker der de er.

Jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer go for matpakker. Det har jeg lyst til å få. Sitter her og venter på den nye matpakke given.

Er du en matpakkeentusiast?

Vil du ha mer skole/barnehagemat lesing så anbefaler jeg en titt på denne. 

BARN, MAT I BOKS - OG KASTING AV MAT

Da jeg ble mamma for første gang i 2002 leste jeg alt jeg kom over som handlet om barn, så selvsagt abonnerte jeg på Foreldre og Barn. Til jeg en dag sa opp abonnementet. I protest, min egen lille, og i disrespekt fordi jeg leste et mattips for foreldre med barn som var vanskelige i matveien. Det handlet om hvordan få barna til å spise fisk uten at de vet at det er det de gjør. Man skulle lure barna til å synes at fisk er gøy, slik at de ikke tenkte over at de spiste fisk! Hvordan? Ved å trykke ut fiskepudding med pepperkakeformer!

Så hva gjør man med restene da? Når man kjevler ut peppekake knar man jo sammen deigen igjen, kjevler ut en ny runde, og fortsetter slik til man har utnyttet den i sin helhet. Det går ikke an å kna og kjevle en fiskepudding. Så hva gjør man? Kaster man det som er rundt, eller er det sånt foreldrene koser seg med foran TVen når barna har lagt seg, vi som ikke trenger så morsom mat?

Nå får man kjøpt egne former til å trykke ut falukorv, egg, ost, brød og så videre for å lage morsomme matpakker. Så jeg lurer på hva gjør dere som bruker sånne former med det som ikke blir til et fint hjerte, eller en stjerne - det som er rundt hjertet - avkappet - i verdens rikeste land?

Barna som får hjerteformede osteskiver i matboksen, eller nugatti for den saks skyld -  skal om få år forvalte fordelingen i verden, drive diplomati og fredsbevarende arbeid. I slikt arbeid er forhold til mat og matkultur helt essensielt både etisk sett og praktisk. Internasjonale møter mellom mennesker innebærer det å spise sammen. 

CHILDREN AND FOOD # 10 - MAMMA HAR DU SMAKT POSESUPPE?

Og med det spørsmålet er vel standarden for husmorblogging satt en gang for alle. Hallo der ute, hvor er du Marta Breen?

Jeg ble fylt til randen av blandede følelser da jeg fikk det spørsmålet av min eldste sønn. Jeg svarte selvsagt ja, for jeg er jo oppvokst på mye posesuppe, det var hot med posemat på 70-tallet! Ikke minst da jeg selv skulle begynne å lage middager som 11 åring husker jeg pose-ertesuppe og pannekake ble en av mine første spesialiteter.

En av mine spesialiteter som fersk middagslager , da mamma begynte og jobbe.
Og pannekaker. Jeg var 11 år.

Så måtte jeg stille ham spørsmålet tilbake da: - Har du smakt posesuppe da? Og han svarte:
- Ja, en gang på hytta med mormor og bestefar og to ganger på SFO, men jeg syntes det smakte veldig vann!

Jeg så meg selv plutselig i et kvalmende vellykket lys, aldri posesuppe liksom. Det er ikke det at vi alltid har så god tid, eller at jeg bruker så lang tid på å lage mat, men jeg kan lage mat, jeg liker å lage mat, jeg synes mat er viktig og jeg prioriterer det. Jeg planlegger og lager lister, og jeg bruker kokebøker. På den måten har jeg lært meg endel retter som ikke tar så lang tid.  Jeg har også klart å selge inn alt dette til min mann (Og håper jeg slipper noen gang selge det inn til en ny en).

Så med unger som aldri har fått posesuppe så er det kanskje ikke så rart at jeg ble utbrent kan man kanskje si. Eller var det kanskje maten som holdt meg gående såpass lenge tross alt? Jeg merket at jeg begynte å slurve mer og mer med maten jo mer sliten jeg ble. Så er det også sånn at jeg ikke begynte å bli ordentlig bra igjen før jeg fikk skikk på maten igjen. Det var nok det jeg burde ha prioritert aller først, før trening eller noe annet. Det er jo egentlig helt innlysende at vi blir hva vi spiser.

Så skal det også innrømmes at ungene har fått endel ferdigpizza, noen hamburgere og noen pølser, og sånn posepeppersaus til kjøttkaker. 


Er du en kvalmende vellykket middagslager?

God dag med god mat til deg fra meg!

Ellen

CHILDREN AND FOOD # 9 MORGENSTEMNING OG SMULTRINGER

Det kan kanskje se ut som denne herren digger sjokolade. Det stemmer for han i bakgrunnen, men for han i forgrunnen så er sjokolade helt bånn i bøtta. Innimellom prøver han seg da, og det er det som har skjedd her, for han merker jo at vi andre koser oss. Nå har han funnet sin egen favoritt, smultringer.

Han spurte meg om han kunne få smultringer til bursdagen sin. Og det er klart han kan. Så snakket vi om NÅR han faktisk har fått smultringer. Det viste seg at det var en gang på jobben til pappa, og så på nyttårsaften. Da var han så glad at han gikk rundt dem som med en bamse på armen helt til vi skulle spise dem.

Da vi hadde snakket litt rundt hans smultringerfaringer sa han:

- Men nå får jeg det jo en gang til da mamma. På bursdagen min.
Han har bursdag 15. august!
- Jaa, tenkte jeg. Og kom på at det heldigvis finnes noen som kan lage smultringer på gamlemåten. Bestilling lagt inn.

God søndag til deg, med en sjokoladebit, en nytrukket smultring(?) eller noe helt annet til kaffen!

Ellen

BARN OG MAT # 8 DE KOKER SELV NÅ!

Stolte og kokeglade morgenfugler

Jeg leste en gang noe Jesper Juul haar sagt om barns deltalgelse i matlaging. Og jeg kjente da og fremdeles det at jeg ønsker så veldig at barna skal lære å lage mat av oss sånn helt av seg selv fordi de har vært med oss på kjøkkenet. Til nå har det vært litt sånn rykk og napp, og mest skjæring av forskjellige ingredienser og dekking av bord.

Bon Apetit

Til største elsklingen plutselig ville koke egg. De eggene ble veldig bløtkokte, så da vi hadde skrelt dem måtte vi ta en runde i stekepanna. Han hadde tatt tiden fra han satte de på plata. Og hvem har ikke gjort den tabben? De følgende dagene satte han i gang med eggekoking og dekking av bord. Waldemar ba om å få skjære brød og jeg så for meg at han skar seg en skive. Neida. Han er jo ikke en egoistisk tulling heller så han hadde skjært opp et halvt brød i ca 4 like store deler. Oppdrag utført av en særdeles stolt og fornøyd brødskjærer!

2 dl gryn og 4 dl vann koker 3 minutter

Så gikk det i egg noen dager. Perfekt kokte på 7 minutter fra oppnådd kokepunkt. Mestring oppnådd og storeelsklingen var klar for en ny utfordring. Han ba om å få koke havregrøt. Det gikk så det suste, måling i desiliter, røring, venting, mere røring og endelig var grøten ferdig. Barna spiste egen grøt og ryddet som noen virvelvinder.

Havregrøt, valnøtter, rosiner og Biola - voila!

 Syntes du det var stas å få brase på kjøkkenet da du var barn?

God dag fra Ellen

CHILDREN AND FOOD # 7 DET BESTE JEG VET OG SMIL - VI SKAL SPISE

Ja dette er ikke hva jeg anbefaler av mat til barn altså, men måtte bare dele det likevel. Tar en råsjans på at det ikke er barn som henter mat- og spiseinspirasjon i bloggen her!

Det beste jeg vet - og antagelig det enkleste, er tapenade, brød og rødvin. Og ordentlige oliven. Sånn som disse. Denne sammensetningen gjør meg lykkelig. Kan ikke bare servere det i tide og utide, det må være rett setting.

Rett setting (og nå kan du se bort fra bildet som IKKE illustrerer denne delen av teksten) er det jo ikke alltid - sånn i hverdagslivet. Det kommer i allefall ikke av seg selv. Jeg har en annen helt i tillegg til Maria Montessori - ja tro det eller ei. Det er den danske familieterapauten Jesper Juul. Han skriver blandt annet for Dagbladmagasinet på lørdager. Jeg skrev en oppgave til min Montessori Leadership Education der jeg sammenliknet ham med Maria Montessori. Min konklusjon ble at de komplimenterer hverandre på den måten at Juul fortsetter der Montessori slapp, i forhold til det moderne, travle livet som ikke eksisterte i samme form da Montessoris liv endte på 1950-tallet.

En av bøkene jeg tenkte jeg skulle lese i den forbindelse heter: "Smil - vi skal spise". Der sier Jesper Juul at det er vi voksne som må ta ansvaret for STEMNINGEN rundt matbordet. Og lenger leste jeg faktiske ikke. Jeg har til dags dato ikke følt for mer informasjon når det gjelder barn og spising - bortsett fra HVA vi skal spise. Stemningen er vårt ansvar!

Hva tenker du om dette?

God dag fra Ellen

Her er andre innlegg jeg har skrevet om

BARN OG MAT

BARN OG MAT # 6 - TÅLMODIGHET, EN SELGERS OPTIMISME OG SMAKSPRØVER

Som selger av mat til bara mine har jeg et livsviktig og gledesfylt produkt å tilby.

Jeg har solgt inn mat til voksne også. En gang på en restaurant i Roma. Det kan du lese om her:

Spaghetti Vongole

Ja, du ser rett. Det er barn og øl på samme bilde.
Fra julaften i fjor.
(Og en akevitt er sannelig linselus også!)

En ernæringsfysiolog jeg snakket med en gang lanserte for meg smaksprøver til barn. Det sverger jeg til. Og det funker! Litt her og litt der. En liten smak av sopp hver gang vi har sopp. Det samme for linser, egg, spinat, sushi. Og så videre. Det eneste Waldemar slipper unna er tomat. Det synes han er helt inni hampen. Så det får vente. Det finnes en bok om tomaters forebyggende virkning mot prostatakreft. Så jeg ikke tenkt å gi meg på tomater heller. Dette er et langsiktig prosjekt.

Vi har hatt mange diskusjoner om dette, min kjære og jeg. Jeg har vært, og er opptatt av at barna skal få i seg ulike næringsstoffer. Min mann er enig med meg når vi snakker om det, men har vært opptatt av at barna ikke må tvinges i mat. Jeg er også opptatt av det. Det har vært litt ampert innimellom. Jeg lurer på om barns stress rundt mat har med nettopp dette å gjøre. Mors og fars ulike oppfatninger av ting. Vi har funnet ut av det. Og hatt gode tider. Så plutselig ampert igjen. Men nå, nå føler jeg alt er mulig!

Det finnes en middelvei. En middelvei av fristing og lirking. Og matglede. Og kos. Minsten har, etter flere måneder med smaksprøver, så mange positive matopplevelser, at det går greit å smake på noe han tror han ikke liker. Han har begynt å gyve på. Han gjør det. Uten stress og tårer. Og mora er stolt da! Og glad for å ha holdt ut. Far er glad også. Og forundret. Jeg er også forundret. For jeg føler at det er et ensomt prosjekt vi holder på med i vår familie. Et skikkelig kjærringa mot strømmen prosjekt.

Inni meg er vissheten om at dette er viktig for fysisk vekst og utvikling, først og fremst. Men også psykisk og sosialt. Viktig å kjenne gleden ved å sitte rundt et bord, sammen med andre. Samtaler, mat og drikke. Nuet og evigheten.

15 år gammel dro jeg alene på språkreise til Brighton. En lørdag var det lunsj i vertsfamilen. De lurte på om jeg likte baked beans, toast and cheese. Jeg hadde aldri smakt det før. Så jeg måtte si det da. Vertsmoren, sønnen på 21 og faren la nærmest synkront hodene på skakke, og fikk hver sin store rynke mellom øyenbrynene. Jeg forsto at jeg hadde gått glipp av noe. Og vertsmoren sa:

You should try it!

Selvfølgelig måtte jeg prøve det. Jeg kjøpte konseptet. Jeg smakte, og syntes det var litt sterkt, for jeg var ikke vant til engelsk cheddar. Men jeg ga meg ikke med det. Jeg forsto jo at de koste seg med den enkle retten, laget som en liten fest, når man tror man bare har tørt brød, og nesten like tørr ost å lage lunsj av. Voila! Er herlig minne fra 1982!

Jeg har mange sånne minner om ting jeg ikke syntes var grisegodt første gangen. Oliven, blåskimmerost, lutefisk.

(Og Wisky. Det tok ekstra lang tid.)

Vil at ungene mine skal få sånne oppevelser. At det som det tar litt tid å venne seg til, blir man ofte veldig glad i.

Har du noen matretter du har jobbet skikkelig for å bli glad i?

Fin tirsdag til deg!

Ellen


Alle mine barn og mat innlegg finner du her

FIRE ÅR OG DIGGER PLUTSELIG SUSHI. HVORDAN GIKK DET TIL? BARN OG MAT # 5

21.11.11

Barnet på fire år liker ikke sjokolade. Og han lever veldig greit uten sjokolade, altså. Jeg har likevel en fornemmelse av at han føler på hvor stas andre synes det er, for han la i seg en Kvikk Lunsjstripe sist vi var på tur. Og presset frem et smil!

En ting er jo å smake på forskjellig, men i går hadde vi et slags gjennombrudd her. Han ble kjempeglad da han fikk vite at vi skulle ha sushi til middag.  Og han spiste. Jeg er helt overveldet og stolt. Ja, jeg forstår at ungen vår klarer seg utmerket uten akkurat sushi også altså, men jeg tenker at når han spiser det, så blir det et symbol på at et hav av kamp og bekymring for kostholdet hans er tilbakelagt. Og matreisen videre blir så mye mer grei og morsom enn den var for bare et halvt år siden. Da spiste han pasta, ris, lompe, potet eller brød. Og så var han mett. Alle de næringsrike matvarene lå igjen på tallerkenen. Det ble en del dårilg stemning av det. Både ved bordet og oss voksne i mellom. Må stadig minne oss selv om, og jeg gir det videre igjen, hva Jesper Juul sier om dette:

DET ER DE VOKSNE SOM HAR ANSVARET FOR STEMNINGEN RUNDT MATBORDET!

Jeg tror at kjernen ligger i felleskapsfølelsen. Når det er god stemning, da får man lyst til å være en del av det fellesskapet, spise det de andere spiser.  Er stemningen dårlig, da vil man ikke være en del av den. Da vil man bare bort. Ut og leke, se på TV. Flykte fra dårlig stemning. Det kjenner jeg jo igjen selv.

God dag til deg, med pinner, hender eller annen redskap!

Her er mine tidligere Children and Food innlegg

CHILDREN AND FOOD # 4 COOKING TOGETHER

Akkurat da Waldemar spurte om han kunne være med og lage mat var det en perfekt jobb for ham ledig. Steke, snu og legge bort squash med en stor pinsett. En perfekt jobb for en fireåring. Selv om han ikke liker squash. Likte. Nå liker han det. Skjære, skrelle, smake litt. Alt på veien for å bli en matelsker. Kjøkkenelsker.

Hvordan er det med sikkerheten her da? Sår han ikke på en stol lille ungen. Joda, han gjør det altså. Og jeg hadde ikke latt han gjøre det om det sto en gryte med kokende vann der og. Det gjorde det ikke. Så dette passerte min risikovurdereing.

Når det oppstår situasjoner som denne føler jeg at verden står litt stille. Han var så fornøyd. Han fikk det til. Så stolt og harmonisk.

Viser frem det som funker her da. Ikke alltid sånn. Det er en grunn til at jeg tok bilder!



God dag, med mat!

CHILDREN AND FOOD # 3 HVA BETYR DET Å LIKE NOE - ELLER IKKE

Å like noe i ordets betydning handler om å synes noe er bra. Må man det med mat? Må det være en favoritt for at man skal spise det? Jeg tenker på alle de voksne som lurer på om barn liker forskjellig. Og som har et stress rundt det. De som er redde for at barna deres skal spise noe de ikke liker.

Jeg tør aldri spørre. Men jeg lurer på hva de egentlig er redde for. Hvorfor blir mat et sånt stress i noen familier? Faktisk så opplever jeg at det er foreldrene som skremmer barna sine.  Uten å ville det, selvsagt. Hvordan skal barnet tørre å smake om foreldrene kjemper en kamp for at barnet skal få pølser, og ikke den maten resten av selskapet får?

Så hva innebærer det å like mat? Betyr det å være vant med?
Med konsistens? Eller smak?

For ni år siden fikk vi en baby som måtte sondemates. Personalet på Rikshospitalet var veldig opptatt av at han måtte få mat igjennom munnen også, slik at han ble vant med at det var der maten kom. Alt gikk strålende fint med ham, og han spiser i dag alt. Vi var på Rikshospitalet til han var 4 måneder og fikk endel veiledning av ernæringsfysiolog. Også i forhold til fast føde. Som vi begynte med ganske tidlig. Hun sa: "Vi er ganske uenige i den nasjonale politikken om fullamming til 6 måneder. For det tar tid for kroppen og smaksløkene å venne seg til mat. De færreste babyer går rett på en diger posjon grøt." Hun mente at små smaksprøver også var forebyggende mot allergier. Hun sa også noe jeg har husket, og som jeg minner meg selv på stadig: "Jeg pleier å si til foreldre at de syntes kanskje ikke øl og vin var så himla godt første gang de prøvde?"

De fleste av oss ga oss jo ikke med det første forsøket.

Hva er din opplevelse med mat, som barn og som forelder?
Er du redd for å spise noe du ikke liker?
Blir du stresset om du vet at ungen din får servert noe han eller hun ikke liker?
Eller er du avslppet til å prøve nye ting?

Barn og mat # 2 Målet med maten - og hvorfor er det så nøye?

For meg er målet med maten delt i to.

• Jeg ønsker at barna mine skal få i seg de næringsstoffer kroppen deres trenger.
• Jeg ønsker at barna mine skal kunne gå på besøk til hvem som helst, og spise det de får servert.

Veien for å nå disse målene blir de samme. Barna skal smake på det vi serverer hver gang. Det betyr ikke at de små spise hele porsoner hver gang. Waldemar 4, synes bønner ikke er så særlig. Så han får EN bønne hver gang vi har bønner. Jeg er som en selger når det gjelder mat. Eller misjonær. Jeg VET at mat er hele forutsetningen for vår eksistens og vekst. Det vet alle voksne. Jeg sier: - Dette er bra for deg! Jeg koser meg med maten. Storebror koser seg med maten (Far henger med). Og det SELLLLER. MEN: Før det å spise en liten bit kom på tale, så handlet det om å HA mat (altså mat som barnet sier det ikke liker) på tallerkenen. Inntil i sommer kunne det føre til hysteri. Det skjer utrolig mye med et barn fra 3 1/2 til fire år. Nå fire, har han erfart tilstrekkelig mange ganger at det vi sier gjennomfører vi. Sier vi en liten bit omelett, så er det en liten bit omelett, ikke mer. Og han vet at han får mat han liker etterpå.

Jeg hører av og til foreldre si at de har prøvd ALT. Det kan gjelde mange ting, mat, soving, dogåing.  Og det føles kanskje som man har prøvd alt, men de har ikke prøvd skikkelig den viktigste ressursen de har: SEG SELV OG SIN KUNNSKAP.  Vi foreldre vet hva som er bra for barna. Det må vi fokurere på.

Som ny mamma var jeg ekstremt ydmyk overfor alle de erfarne foreldrene som slet og slet. "Han vil ikke ha den youghurten, så da får han en annen, men så vil han ikke ha den heller. Han VIL ikke sove."  Og jeg følte at alle disse foreldrene var så snille, og gjorde ALT for ungene sine. Jeg tenkte: - Hvordan skal jeg holde ut dette, hvordan skal jeg kunne åpne youghurt etter youghurt og være like forståelsesfull?

Jeg har lært mye av en av mine husguder, Anna Wahlgren. Den svenske mammaen, som har 9 barn og er forfatter av BARNEBOKA. Anna Wahlgeren har et fantastisk kapittel om det å introdusere fast føde til babyen. Hun forteller om mammen som har alt klart; plastskje, treskje, stålskje, varmmat, kaldmat og you name it, tilgjengelig. Moren er engstelig for hvordan dette skal gå, og hun spør barnet: "Vil du ha denne, eller denne? Er det for varmt, for kaldt?" Og babyen svarer: "Men hur skulle jag kunne veta det, jag som er ny her i världen? Vet inte du hur det går till?" Og Anna sier: - Om barnet opplever at du ikke vet hvordan denne verden fungerer, så blir barnet utrygt. Det er du, den voksne som vet hvordan denne verdenen fungerer. Det må du gi videre til barnet. Vi spiser med skje. Tre eller plast eller stål eller hva du nå bestemmer deg for.  Det er denne maten vi spiser her. Det betyr at noen babyer spytter ut, og andre spiser alt fra dag én. Uansett, hold ut. Det er du som vet hvordan denne verdenen fungerer, og hva for mat som er bra for ungen din. Dette gjelder for større barn også. Vi vet, og den kunnskapen må vi gi videre.

Det som slår meg er at mange forbinder disse tingene med tvang, trusler og kjefting.
Og det er HELT klart: Tvang, trusler og kjefting er elementer som setter alle prosesser i revers. Da er det bedre med nugatti til alle måltider. Og her kommer enda en av mine husguder på banen: Jesper Juul. Han har skrevet en bok om barn og mat. Han begynner med å si: - Det er de voksne som har ansvaret for STEMNINGEN rundt måltidet.  Jeg har aldri lest boken ferdig. Fordi den setningen traff meg mitt i hjertet, og midt i fornuften. Når vi tar ansvaret for stemningen har vi kontroll over oss selv, og situasjonen. Når vi føler at vi har kontroll, da føler barna seg trygge. Vi har et mål eller to med maten, og da går alt sin langsomme gang.

God dag til deg, enten du lever med mat - elskere eller skepikere. Eller som meg: Begge deler.

BARN OG MAT # 1

Jeg har bestemt meg for å skrive om mat. Mat i familien. Jeg har selv to veldig forskjellige barn med hensyn til mat. Anton nå ni, har spist oliven og sure agurker fra før han kunne gå. Waldemar nå fire, har elsket brød, pasta og ris. Ikke noe annet, som for eksempel sjokolade. Og Anton hadde en periode i treårsalderen da han plutselig sluttet å like mat han elsket tidligere.

Her er noen av punktene jeg har lyst til å gå nærmere inn i. Jeg vil så gjerne gi videre av mine erfaringer - MULIGHETENES erfaringer. Til gode opplevelser rundt bordet:

• Voksnes forhold til mat har betydning for barns forhold til mat
• Forskjellen på å true og å friste
• Å like mat
• Velstandens paradoks
• Hva er trygt å spise
• Voksnes ansvar for barns kosthold
• Hva ville barna våre spist om de bodde i et ikke - industrialisert land
• Hva ville barna våre spist om de levde for 50 år siden
• Mat - voksnes barndom - følelser
• Mat og sosial kompetanse
• Å bli med noen hjem
• Å gå i bursdag
• Å gå på restaurant
• Å være selvstendig
• Å ha muligheten til å reise hvor som helst i verden
• Fellesskasp rundt måltidet og gjestfrihet rundt mat er felles for alle kulturer

Jeg har tenkt å legge ut et Barn og Mat innlegg i uka, minst. Når jeg nå har bestemt meg verker jeg litt etter å komme igang. Jeg vet immidlertid at dette er et sårt tema for mange og jeg ønsker ikke å være bedrevitende og belærende. Jeg har bare lyst til å dele gode erfaringer - hindringer og skjær i sjøen jeg har støtt på. Og jeg vil gjerne høre hva du mener, og opplever!

Bildet er av Waldemar fire, som innimellom insisterer på å bli matet, og jeg skjønner ikke hvorfor. Han spiser jo selv i barnehagen! Handler det ikke om mat, men om nærhet og fellesskap? Ikke vet jeg, ennå.

En god dag til deg, med mat!