Denne bloggen har så langt vist en ganske vellykket side av meg, tror jeg da. Jeg tror selv at jeg har vist en sånn side av meg som har det gøy med barna, scrapper litt og er litt opptatt av verden rundt meg. Og det er jo riktig. Og så er det mer der. Selvfølgelig er det det. Og det utmerkede med en blogg er jo at man velger. Hva man vil vise og fortelle, og hva man vil se hos andre. Nå har jeg foretatt en liten renselse her inne, ryddet litt, fått meg en spalte til, nye farger. Og med ett ble det litt presserende for meg å skrive om det jeg er opptatt av og som gjelder meg. Mitt behov for å forandre meg, og mine tanker, eller måten å tenke på. Uhu, dette høres litt skummelt ut. Saken er den at for snart et år siden mistet jeg all energi. Så godt som. Jeg ble sykmeldt. Vi kravlet oss til Fuerteventura for å finne krefter, det nye året kom og jeg var bare bitte lite grann bedre. Jeg fikk aktiv sykmelding. 8 uker gikk. Det gikk sakte fremover. Jobbet 40 % lenge. Helt til juni tror jeg det var. 50 % fra juni og lang sommerferie. Skolestart i 50 %. Og optimistisk. Følte meg fin. Slitsomt med skolestart, men det gikk. Høstferien kom, jeg var sliten, men orket å være alene med barna på hytta. Vi dro til Berlin. Og etter det har jeg ikke kommet meg. Har sovet mesteparten av de siste helgene og sist søndag sto jeg opp spiste frokost og gikk og la meg igjen. Til jeg kjente lukten av middag. Da var klokka 16.30. Jeg sto opp fordi jeg visste at jeg måtte ha mat. Kroppen var som bly. Det var den også mandag morgen. Måtte ringe jobben, måtte gå til legen. 100 % sykmeldt. Jeg er ganske deppa for det her altså. Jeg var sikker på at det gikk rette veien og at jeg skulle være tilbake i 80 % jobb fra nyttår. Ser jo at det ikke går. 4 januar går sykepengetiden ut. Det blir mye tanker av dette. Jeg har bestemt meg for å bruke bloggen til å sette ord på hva jeg føler, hvorfor jeg er så ufattelig sliten og forhåpentligvis finne nøkkelen. Jeg vet det er noe med mine tanker, om å ville mye, synes nesten alt er gøy OG/ELLER viktig. Å ville mye, brenne for mye. Stille høye krav. Så får det briste eller bære med lesertallet her. Jeg kaster meg ut i dette fra NÅ!
Kjære deg! Dette her er jo noe som skjer med mange damer på vår alder. 8Ikke at det gjør det noe artigere, men da er du liksom ikke den eneste)
SvarSlettJeg får jo bare si at du får prøve å gi litt mere f, slappe av, prøve å komme til hektene. Og så koser du deg med skriving og scrapping.
Klem:)
Huff, så ille at du er så sliten og ikke har overskudd. Vi damer (spesielt) har en egen evne til å bare stå på for alle, helt til vi ikke orker mer, og da er veien tung og lang opp igjen.
SvarSlettHåper du får tilbake litt energi snart og masse gode klemmer!
Herlige friske farger du har fått deg her inne!
Marianne
Kjære Ellen - det er en stund siden jeg var innom bloggen din, og jeg ble så "glad" og takknemlig når jeg leste igjennom de siste innleggende og for at du deler hverdagen sammen med oss. Og tenkte....jeg er ikke alene.....det er så mye krav hele tiden, og vi ønsker jo ikke å skille oss nevneverdig ut, og henger med på karusellen så godt vi kan - hele tiden - til kroppen sier ifra at nok er nok....tenk om vi kunne ta litt mere hensyn til oss selv underveis også....
SvarSlettGodt å lese at prosessen for å føle deg bedre er igang Ellen - håper du får en fin førjulstid og det nødvendige overskuddet til å kunne kose deg i ditt eget selskap og sammen med familien din:)
Varme klemmer og tanker fra Tone:)