Å VÆRE VÅKEN NÅR ANDRE SOVER

Et sovende telt 8.41 en lørdagsmorgen.

Noe av det fineste jeg vet er å være våken når andre sover. Jeg liker den følelsen av å være sammen med andre i fullstendig ro, det er noe helt annet enn å være alene. Her jeg sitter hører jeg regnet sildre ned, verandadøra står litt på gløtt så barna skulle kunne gå inn i løptet av natten. De sover ennå der ute, for det ble ganske sent. Det var barbeint løping lenge etter at tennene var pusset, og visst måtte vi ta frem noen brødskiver etter det også! Hodelykten lyste en stund etter at de hadde lagt seg, og stille barnestemmer i telt fyllte natten. Nå vet jeg at de ligger der ute og kanskje hører regnet tromme mot teltduken når de begynner å våkne.

I går fikk vi besøk av to venninner fra min tid i Tromsø hvor jeg bodde i sju år. De kom med hver sin sønn på 11 år. Jeg hadde fortalt barna at de skulle overnatte. Og barna spurte hvor gjestene skulle sove. Jeg svarte kanskje på deres rom, eller kanskje på et annet. - Men vi kjenner dem jo ikke! - Det går bra sa jeg, vi finner utav det! Etter omtrent 20 minutters samvær hadde barna bestemt seg for å sove i telt sammen, så nå ligger de der ute, søtnosene. Mammaene sover oppe. Det er egg og bacon i kjøleskapet, frisk juice. Jeg har til og med pannekaker på gang. Snart skal vi ha fin frokost.