 |
| Jeg ble så fasinert av motivet her at jeg glemte å notere tittel og kunstner. Dokumenasjon av kvinneidealet på 1600-tallet. Fra Louvre |
Uansett hvordan man har det med pensjonspoeng, husarbeid, ledelse, styreverv, foreldrepermisjon og karrierebygging, så er det en sak jeg aldri har følt meg presset til å gjøre:
Det er å ro en diger båt i lett duvende bar overkropp. På det feltet har jeg aldri opplevd noen forventninger. Dét er et solid fremskritt fra barokkens tid og frem til i dag, og det setter jeg pris på altså!
Om du vil lese om en mer oppdatert tilstand om kvinner, menn og for eksempel sykefravær har jeg et balubainnlegg å by på her:
PÅ DAGSORDEN: FLERE FRISKE MAMMAER
Det ble til min store stolthet lagt ut på VG-nett, og for første gang fikk jeg virkelig anonyme kommentarer. Også jeg som trodde jeg lagde et innlegg til glede og oppmuntring. Ha! På den måten lærte jeg bittelitt mer om meg selv, og om andre. Og ikke minst fikk jeg kjenne på kroppen det å ha full krangel i min egen bakgård. Det føltes i alle fall sånn!
Nå har det roet seg ned under det innlegget. Så kommenter gjerne uavhengig av hva som står der fra før!
Ha ha, jeg har heller aldri hatt noe ønske om å ro i bar overkropp. Har liksom ikke tenkt tanken.
SvarSlettArtig fenomen det med anonyme kommentarer.
SvarSlettJeg er så glad for at jeg fant bloggen din og noen flere gjennom denne. Jeg trengte å blir litt utfordret, og jeg har hatt noen veldig nyttige samtaler med min voksne datter i det siste.
Å ro i bar overkropp.... Bringer minner om de første dagene med nyfødt i hus der man føler at man aldri har puppen inne og omtrent gjør alt med i det minste en pupp hengende løs..
SvarSlettUansett, det ser forderdelig kaldt ut det der..