Noen få ganger i livet har jeg møtt på mennesker som tilsynelatende bare er snille. Når jeg sier tilsynelatende så mener jeg egentlig ikke det, jeg mener SNILLE. Med store bokstaver. Uten å være dumsnille. Hvordan klarer de det?
Det mest fasinerende ved dem er at de tiltrekker seg snillhet også. Jeg har møtt noen veldig få mennesker som er omgitt av en aura av komplett harmoni, en aura man bare ønsker å flytte inn i, og være en del av.
Det mest fasinerende ved dem er at de tiltrekker seg snillhet også. Jeg har møtt noen veldig få mennesker som er omgitt av en aura av komplett harmoni, en aura man bare ønsker å flytte inn i, og være en del av.
De fleste har ikke den ultimate roen og rausheten i seg, og må kjempe seg mer eller mindre gjennom livet. Krangle seg til rettigheter, diskutere rettferdighet, argumentere på seg stress og angst.
Fyre seg opp og lande pladask.
Jeg drømmer om å være sånn bare bare snill. Hele tiden. Det blir jeg egentlig litt sliten av.
Hvordan er det med deg. Er du en av de uoppnåelig snille?
PS:
Del gjerne også din mening om min nye bopel under konstruksjon:
ellensoase.wordpress.com
Fyre seg opp og lande pladask.
Jeg drømmer om å være sånn bare bare snill. Hele tiden. Det blir jeg egentlig litt sliten av.
Hvordan er det med deg. Er du en av de uoppnåelig snille?
PS:
Del gjerne også din mening om min nye bopel under konstruksjon:
ellensoase.wordpress.com
Det er ikke så vanskelig å være snill hvis en er generelt sett glad i folk. Det fins vel ingen større glede enn å få lov å være snill, gi noe uten å få tilbake, være til nytte, hjelpe til, - bare for å gjøre noen glad?
SvarSlett